Kapittelet omhandler følgende emner:

Kar
    Konstruksjoner
    Størrelser/selvrensing
    Avløpsystemer
    Forsamlere/apetittkontroll
    Karfarger
    Belysning
    Røkting
    Vannbehov/kvalitet
    Bunnsubstrat
    Tildekking
    Resirkulering
    Overvåking
Merder 
    Konstruksjoner
    Apetittkontroll
    Belysning
    Røkting
    Lengdestrømsrenner

Innledning

Når en velger produksjonssystemer for oppdrett av kveite, skal man ha i minne Murphys lov som sier noe slik som at det som kan gå galt vil gå galt, og vil gå galt på verst tenkelig tidspunkt. Man må tenke driftssikkerhet, og ha planer/rutiner for hvordan man skal håndtere f. eks pumpestans, brudd på vanntilførsel, algeoppblomstringer osv. Planene skal være nedskrevet og lett tilgjengelige når uhell eventuelt oppstår.

Det er utarbeidet en forskrift om drift av anlegg, nemlig "Forskrift om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg"  (link) og den bør man studere nøye.

I dette kapittelet gjennomgås prinsippet for konstruksjon av kar, merd og lengdestrømsrenner. Lengdestrømsrenner er mer utførlig beskrevet i kapittelet Tilvenning til tørrfôr - weaning. Flere av erfaringene fra drift av kar kan også benyttes i lengdestrømsrenner.
Dette kapittelet vil bære preg av at enkelte avsnitt er mer eller mindre identiske siden mange av driftsrutinene er sammenfallende for de ulike produksjonssystemene. Dette er gjort med hensikt for lesbarhetens skyld.

Kar

Karsystemene som benyttes for kveiteoppdrett er ikke vesensforskjellig fra systemer som brukes på laksefisk. Og erfaringer/kompetanse på vannforsyning og vannbehandling er identiske, bortsett fra at en benytter saltvann.

Konstruksjoner

Oppdrettskar er vanligvis sirkulære, men både 4- og 8 kantete kar er i bruk. I tilegg har enkelte bygd "kveitefjøs", som i prinsippet er store 8-kantete kar av betong hvor skilleveggene mellom karene kan fjernes. I utgangspunktet anses alle karene for å ha sirkulær vannstrøm, lengdestrømsrenner behandles for seg.

Bunnen i et oppdrettskar for kveite må være flat eller svakt kônet da kveita skal ligge på bunnen, samtidig som partiklene skal ledes mot avløpet. Det er ingen god idé å ha et heldekkende materiale over en kônet bunn da dette vil forhindre effektivt renhold av dette området.

Størrelsen på karene trenger i liten grad tilpasses størrelsen på fisken. Riktignok er overvåking av fisken når de er små - med en viss dødelighet - vanskeligere i store systemer, men fordelene med færre enheter som skal røktes vil oppveie dette. I sammenlignende vekstforsøk vokste fisk fra 300 g til 3 kg bedre i 5 meters kar enn i 3 meters kar, selv om tettheten i karene var lik. Det er viktigere med store kar til stor fisk. Størrelsen på karet skal være over 3 meter for kveite over 1 kilo. Både tetthet og størrelse på oppdrettskar påvirker veksten. Erfaringene tilsier at jo større jo bedre. Vi har liten erfaring med drift av store kar for liten kveite, men 5-meters sirkulære kar er i hvert fall godt egnet for fisk på 300 gram og oppover.

Reduksjon av tetthet foruten ved slakting kan gjøres enten ved å fordele fisken i flere enheter, eller øke tilgjengelig areal i enhetene ved å montere hyller. Dette har med hell vært gjort både i kar og merder. Karhøyden må vurderes ut i fra om en planlegger å sette inn hyller for å øke tilgjengelig areal, hvilket en bør, samt at fisken skal får tid til å spise fôret i vannsøylen. Vannhøyden bør derfor minst være 1,5-2,5 meter. Enkelte har vannhøyder på 5 meter, noe som gir rom for flere hyller. Konstruksjonen av slike hyller kan enkelt gjøres ved å spenne en not eller annet materiale over en sterk ramme. Vi har med hell benyttet aluminiums og plastrammer med plastnetting spent fast rundt. Disse har vært hengt opp langs karkanten med stive bøyler. Andre typer står på karbunnen. Spesielt på liten fisk kan det nok være en fordel at hyllene er av fast materiale, slik at fisken ikke forstyrres av fisk under. Etter hvert vil det sikkert komme bedre alternativer, som tar hensyn til fôring, røkting og fjerning av dødfisk. Hyllene må konstrueres slik at en kan observere fisken, og de bør derfor ikke dekke mer enn 2/3 av areal. Man kan ha flere hyller over hverandre. Hyllene må være laget slik at de ikke er til hinder for andre operasjoner som slakt/sortering/snittmålinger o.l., eller de må enkelt kunne demonteres ved behov. Vær oppmerksom på at strømhastigheten i karene senkes med hyller (større motstand), og det kan nok være en fordel å studere strømbildet, og justere retningen på vanninnløpet. Vannstrømmen kan ses ved å tilsette fargestoff i vanninntaket. Stoffet må være helt harmløst for fisken, vi har tidvis benyttet melk som fargestoff.

Karene skal konstrueres slik at vanninntak ikke kan falle ut/ned ved et uhell, vanntilførselen bør være med faste rør, ikke slanger. Tilsvarende skal ikke avløp lages slik at en ved uhell kan tømme karene, det skal ikke være utstyr som kan bryte sammen eller hoppe av slik at karene tømmes for vann.

Karsystemene må konstrueres slik at en lett får transportert fisk mellom kar og ut av karene ved slakt. Dette betyr at karene må være tilknyttet en vannvei som fisken kan ledes ut via, eller at det er rom og takhøyde for tyngre maskiner (truck, fiskepumpe, våthåver).

Størrelser/selvrensing

Vannkvaliteten i karene er avhengig av vanninntak og avløpets plassering. Vertikale sprederør (vertikale rør med hull på bare en side), plassert et stykke inn fra karkanten, som dirigerer vannstrømmen mot klokken gir god selvrensing. Avløpet i tankene kan arrangeres på flere måter. En kan montere en sil i bunnen, men denne må i så fall dekkes med en silkopp slik at kveita ikke legger seg over avløpet, eller man kan benytte tårnsluk, et rør i senter som er perforert og leder vannet ut. Perforeringene skal gå helt til bunnen av karet slik at man kan få ut store tunge partikler. Perforeringene må være mindre enn den minste fisken. Avløpet vaskes med en kost når det er behov for dette. Vannstrømmen i karene kan økes ved å redusere antall hull i vanninntaket, eller redusere dimensjonen på hullene. Kombinasjonen som en velger må en prøve seg frem til.

Vannbehovet skal tilfredsstille både kravene til oksygen, men også til å skape en tilstrekkelig strøm for å oppnå god selvrensing. I store enheter vil det svare seg å oksygenere inntaksvannet i stedet for å øke vannmengden for å oppnå høye nok oksygenverdier.

Avløpsystemer

For å regulere vannhøyden i karene er det vanlig å lage utvendige munker (overløp). Selv om det ikke er nødvendig, kan en vurdere om det kan være lurt å lage to separate avløp i karene, ett lite avløp langs bunn som samler opp de største partiklene, og et fra en tårnsluk påmontert sil som tar ut hovedmengden av vannet. Fra det nederste avløpet kan en samle opp fôrspill. Avløpsystemene skal ikke ved uhell forårsake at karene tømmes for vann. Vannivået i karene justeres med høyden av det indre røret, da dette virker som overløp.

Fôrsamlere/appetittkontroll

For å effektivt vurdere appetitt og fôrbehov, bør en på en eller annen måte samle opp fôret. To separate avløp, hvor vannet fra den ene filtreres for fôrpartikler er en effektiv metode, men man kan gjøre det enklere ved å montere samlere ("tesiler") direkte i avløpet. Problemet her er at fôret løser seg fort opp hvis det blir liggende på en sil i vannstrøm. Silen vil fort fylles med avfall, og bør være monter bare så lenge at de fanger opp fôrpartiklene, det vil si bare en liten halvtime (men det kan man se i karet) etter endt fôring. De trenger/bør ikke være montert utenom fôringene.

Karfarger

Det er mangelfull informasjon om hva som er gunstigste farge på kar, men vår erfaring er at en bør unngå de lyseste fargene, selv om betydningen av karfarge muligens ikke blir så viktig om en benytter svakt lys.

Belysning

Lys i kveiteoppdrett har to funksjoner, det skal sikre lys for fôropptak og røkting, og det styrer døgnrytmen til fisken, som igjen vil påvirke puberteten. Utsettelse av alder ved pubertet for hannene (kjønnsmodning) har vist seg vanskelig i kveiteoppdrett, og er omtalt i kapittelet Kjønnsmodning.

Kveite ser ikke ut til å like sterkt lys, og det ser ut til at en økende andel av fisken svømmer i mye lys. Kveita har ikke problemer med å se fôret ved lave lysintensiteter. Lysintensiteten bør holdes under 100 lux. I merder kan en med fordel benytte lysreduserende dekknot (70 % reduksjon eller mer) for å minke lysintensiteten, dette vil også motvirke at kveita blir solbrent.

Antall timer med belysning i løpet av døgnet (lysperioden) bør tilsvare sommer eller mer, dvs. minst 18 timer pr døgn. Det er ikke nødvendig å gi fisken natt (mørke), men det ser heller ikke ut til at å øke antall lystimer fra 18 til 24 øker tilveksten. En kan lage en kunstig døgnrytme ved å dimme ned lyset om natten, men uten å skru det helt av.

Foreløpig vet vi ikke hvilken lysfarge (lystemperatur) kveita foretrekker, og vi har derfor valgt å benytte lyspærer som gir størst mulig bredde, men uten at ultrafiolett eller infrarødt er med. En kan godt benytte lyskilder av typen "naturlig lys", eller metallhalogen.

Man kan bruke lysrør som henger over karene, eller enkle lyspærer. De må tåle en del fuktighet, og henger de like over vannflaten må de tåle vannsprut. Man kan benytte taklys hvis man har flere punkter som fordeler lyset jevnt til alle karene.

Røkting

Man bør ha nedskrevet de daglige rutinene, og tilstanden i hver enkelt enhet. Det skal være mulig for ukjente folk å lese hvor mye vann og fôr som skal tilføres hver enhet, og man skal kunne se om temperatur og oksygennivåer er slik det pleier. Det er derfor en fordel å merke alle enhetene med vitale data som antall, størrelse, biomasse, vannstrøm, fôrtype (pelletstørrelse), mens man har journaler for de mer varierende data som temperatur, oksygen, dødelighet etc. Plakatene på karene må inneholde dato, og plakater som ikke oppdateres må fjernes. Man bør innrette seg slik at ved plutselig sykdom skal en noenlunde utrent person likevel kunne overta de viktigste gjøremål, og kunne kontrollere at tilstanden er tilfredsstillende.

Ønsker man å lære fra sesong til sesong, bør man skrive ned hva man gjør, og hva som skjer. Man bør ha journaler for hver enhet, og denne journalen må inneholde fortløpende (daglige) notater om:

• Temperatur
• Oksygen
• Dødfisk
• Fiskestørrelse og biomasse
• Fôr (type, pelletstørrelse og mengde)
• Dagbok

Man må kjøpe kombinert temperatur- og oksygenmåler. Slikt utstyr må alltid være tilgjengelig. Temperatur og oksygen måles fra representative kar, og man kan for så vidt ha et eget skjema for miljøregistreringer. Verdiene måles i avløpet, og alle kar skal sjekkes med jevne mellomrom, da vanngjennomstrømmingen ikke er lik i alle kar. Oksygenbehovet øker med økende temperatur, og med økende biomasse.

Man må vite antall fisk satt inn i en enhet, og for hver enhet bør man ha en journal hvor man fører inn antall døde, og om mulig en årsak til dette. Veterinærer har god bruk for utviklingen i dødelighet når de skal vurdere årsak til dette. Fôrbehovet kan f. eks skrives opp som antall liter eller kg. Ved å skrive ned dette vil man få en oversikt over fôrfaktor, og man kan også vurdere om appetitten øker/synker, og om det er mulig å sammenholde dette med andre observasjoner.

I dagboken skriver man det som har skjedd med karene, eller som har påvirket karene (ytre forstyrrelser). Endrer man f. eks retningen på vanninnløpet, og hjelper dette på selvrensingen?

Daglig røkting må planlegges slik at fisken ikke blir forstyrret rett før og under fôringen. Dødfisk skal alltid fjernes i god tid før fôringen, eller eventuelt etterpå, aldri mens fôringen pågår. Ombygginger, nedvasking osv. skal også legges utenom fôringene.

Karene må av og til "flushes" for å fjerne partikler fra avløpsystemet. Dette gjøres ved å løfte opp det indre røret i avløpet en kort periode (noen få sekunder), for så å sette det ordentlig på plass. Man må ha rutiner slik at det ikke er mulig å glemme å sette det indre røret på plass igjen. Da tømmes karet for vann. Problemet er at fisken blir veldig skremt av "flushingen", men samtidig er dette nødvendig. Spesielt viktig er det hvis man har liten vanngjennomstrømming, da vil avfall hope seg opp i avløpet, og vil etterhvert lukte ille. Vi har redusert antall "flushinger" til 2 ganger i uken.

Vannbehov/vannkvalitet

Vanntilførselen skal sørge for nok tilgjengelig oksygen (minst 5-7 ml O2/l i avløp, % metning avhenger av temperatur), og sørge for selvrensing i karet. Oksygenbehovet er omtalt i kapittelet Miljøkrav.

For å skape en tilstrekkelig strøm for å holde selvrensing, må en skape en jevn strøm hvor partiklene ledes fra ytterkant til avløpet i midten. Vannbehovet for å drive en selvrensing er ubetydelig, for en tank på 100 m3 snakker vi om 20 - 25 liter pr minutt (Tvinnereim, 1995).

Kveite unngår om mulig sterk strøm. I kar unngår den områder med strøm hvis den kan, og i systemer hvor fisken kan velge, foretrekkes det roligste området av de fleste individene. (Kvalsund, 1995)

Innholdet av partikler (alger, dyreplankton etc.) i vannet som tas inn i anlegget vil variere etter hvor dypt man har vanninntaket. Nesten alltid vil det være behov for å filtrere vekk partiklene i vannet, selv om behovet ikke er så stort om vinteren og tidlig vår. Behovet øker hvis en benytter varmegjenvinning via varmeveksler, eller resirkulering. Det eksisterer flere typer filtersystemer, som  sedimenteringsfeller, sandfiltre, hjul- og båndfiltre. Teknologien tilgjengelig for laksefisk kan benyttes for kveite, og de ulike typene vil ikke bli omtalt her.

Bunnsubstrat

Det har vært et problem i landbaserte anlegg at kveite får sår langs finnebremmer og på undersiden. Dette skyldes trolig slitasjeskader ved at fisken har en tendens til å grave seg ned. Problemet kan reduseres ved riktig valg av bunnsubstrat i karene. (Holm 1995). En rekke forsøk har vist at bunnsubstrat er gunstig både for å forhindre dannelsen av sår, men også for å lege sår. Flere typer bunnsubstrat har vært prøvd. Sand og elvegrus var tidligere mye benyttet, og virker gunstig i forhold til sår. Derimot er det lite gunstig for karhygienen, og i høye tettheter med mye fôrspill og fekalier bør annet materiale brukes.

Det er testet ut en rekke varianter av bunnsubstrat. Silikonrenner ga bedre vekst enn glatt karbunn og sand, og glatt bunn medførte sår på kveita, noe verken sand eller silikonrennene gjorde (Ottesen & Strand, 1996). De fant også en økt pigmentering av blindsiden hos kveite holdt på glatt PVC bunn. Dette er også funnet i tidligere studier av større villfanget kveite (Rabben & Huse, 1986). I studier av hvilke bunnsubstrat kveita vil velge, ble det funnet at den foretrakk grus, etterfulgt av plastnettingene Netlon og Tensar, og til sist kar uten bunnsubstrat (Tuene, 1998). Det ser derfor ut til at alle bunnsubstratene virker gunstig, både med hensyn på sårskader, og vekst.

Tildekking

Karene skal dekkes med hoppnetting. I merd er det observert at ei kveite på flere kg hoppet over et 1,5 meter høyt hoppgjerde, og vi har mistet stamkveite som har hoppet ut av kar. Hoppnettingen skal være stram, skal ikke ligge i vannet, og skal slutte tett til karkanten. Maskevidden skal være så stor at fôret slipper gjennom, men selvsagt for liten til at den minste fisken kan hoppe gjennom.

Resirkulering/varmegjenvinning

Kostnadene ved å pumpe vann er store, og ønsker man i tilegg å benytte varmepumper øker kostnadene ytterligere. Varmeveksling, og teknologien bak dette er identisk som for lakseanlegg. I prinsippet har man en varmeveksler hvor nytt kaldt vann ledes så nært som mulig det varme avløpsvannet (avløpsvannet må filtreres, ellers tettes varmeveksleren), slik at avløpsvannet varmer opp inntaksvannet. En vil tape varme i et slikt system, og en må ha varmepumper som øker effekten.

Resirkuleringsteknologi er basert på at man gjenbruker en (stor) del av vannet etter at det har passert filtre som fjerner partikler og avfallstoffer fra fisken. Vannforbruket blir betydelig redusert i forhold til andre systemer. Denne typen teknologi er lite utbredt i Norge, men vanlig(ere) i andre land. Også her må man ha varmepumper, og pumper som styrer flere vannkurser (via filtre og tilbake til karene). Driftskostnadene ved resirkulering av vann er antagelig betydelig lavere enn ved tradisjonelle systemer, og er noe man absolutt bør vurdere. Forholdene blir noe annerledes hvis man har tilgang til billig varmtvann som kan veksles mot friskt inntaksvann.

Overvåking

Alle anlegg skal ha alarmsystem som varsler om brann, strøm- og pumpestans. Mange har også alarmer tilknyttet vannhøyde, slik at en får alarm ved for lite vann i f. eks luftetankene, eller direkte i karene. Slike alarmer tilknyttes telefonsystemet, og en personsøker kan fungere som alarmvarsler. Slike alarmsystemer er hyllevare, og relativt sett en billig investering.

Mange anlegg har i tilegg vakter som tar en runde om kvelden for å se at alt står bra til i og rundt karene. En slik vakt kan ved selvsyn se at det ikke er noe galt med fisken og karene (lekkasjer), og kan naturligvis gi annen informasjon enn en elektronisk alarm. Litt avhengig av antall og type alarmer en benytter, og om det er plassert i alle oppdrettsenhetene eller i enheter som forsyner flere kar, må en vurdere om det er behov for en fast kveldsrunde.

Merder

Merdsystemene som benyttes for kveiteoppdrett må tilpasses at kveita skal utnytte areal, ikke volum. Dette betyr at utforming og drift av merdanlegg for kveite er noe forkjellig fra rundfisk.

Konstruksjoner

Merdene som benyttes til kveiteoppdrett er utviklet fra lakseoppdrett. I begynnelsen bestod de av vanlige laksemerder, som etter hvert fikk en fast bunn hvor fisken kan ligge. Eksempelvis har et tradisjonelt stålbur, modifisert ved å plassere en dobbelt notbunn spent ut på en rektangulær ramme av polyetylenrør, vært benyttet. Den doble notbunnen fungerte som en kunstig bunn som notposen kunne strekkes ut over. Dette forhindret også at villfisk forstyrret kveita fra undersiden. Bunnrammen var hengt opp slik at den kunne trekkes opp ved behov. En fikk etterhvert problemer med sammengroing av bunnen og merdbunnen pga blåskjell, og hele konstruksjonen ble svært tung.

Flere ulike anleggstyper er tilgjengelig, men erfaringer fra f. eks nedsenkbare systemer er mangelfulle og det gjør det vanskelig å vurdere hvor egnet de er. Det vanligste er å bruke laksemerder hvor bunnen er modifisert slik at den er fast, ved bruk av en ramme som bunnen spennes ut over. Alternativet er å benytte lodd som strekker ut bunnen. På denne rammen strammer man opp det materialet man ønsker å ha som bunn. Det er viktig at metoden man benytter gir en lite bevegelig bunn, slik at tilgjengelig areal i liten grad blir påvirket av strøm og bølgebevegelser.

Nøtene må ha hoppgjerde og fuglenett. Fuglenettet må være stramt. Er en plaget med at hegre sitter på gangveiene og jakter på fisken, kan en montere presenningskrager utenpå hoppgjerdet, fra topp og ned til vannflaten. Denne må være festet slik at den ikke blafrer i vind, da vil den etterhvert rives i stykker, og den kan skremme fisken.

Også merder må kunne tilpasses bruk av hyller. Disse kan være konstruert tilsvarende som merdbunnen, og de må være stive. Hyllene må konstrueres slik at en kan observere fisken, og de bør derfor ikke dekke mer enn 2/3 av arealet.

Kontroll med dødfisk er et problem i kveiteoppdrett, fordi død kveite blir liggende blant annen fisk, og gjerne med den mørke siden opp. Dødfisk skal selvsagt fjernes.

Appetittkontroll

For effektivt å vurdere fôrbehov, bør en vurdere appetitten på kveite. Metoder for dette er omtalt i kapittelet Fôr og fôring.

Belysning

Tankegangen bak bruk av lys i merd er identisk som for kar, men forskjellen fra kar er at i merder skal lyset overstyre den naturlige rytmen, mens i kar er dette den eneste lyskilden. Også i merder gjelder at kveite ser ut til å mislike sterkt lys, og det ser ut til at en økende andel av fisken svømmer i mye lys. I merder kan en med fordel benytte lysreduserende dekknot (70 % reduksjon eller mer) for å minke lysintensiteten, dette vil også motvirke at kveita blir solbrent.

Antall timer lys i løpet av døgnet (lysperioden) bør settes til sommer eller mer, dvs. minst 18 timer lys i døgnet. I merder må lyset derfor være på om natten, og det må settes på før skumringen, og vare til det er helt lyst. Om vinteren er det antagelig greiest å la lyset stå på hele døgnet. Man kan benytte enten overflatelys fra lyskastere som henger over merdene, eller som er montert slik at de lyser skrått ned på merdene. Vi anbefaler den første metoden da dette gir mer effektiv belysning, og strølyset minker. Lyset må ikke monteres slik at det sjenerer/blender andre. Vi har ikke erfaring med bruk av undervannslys til kveite.

Foreløpig vet vi ikke hvilke lysfarger (lystemperatur) kveita foretrekker, og vi har derfor valgt å benytte lyspærer som gir størst mulig bredde, men uten at ultrafiolett eller infrarødt er med. En kan godt benytte lyskilder av typen "naturlig lys", eller metallhalogen.

Røkting

Man bør ha nedskrevet de daglige rutinene, og tilstanden i hver enkelt enhet. Det er derfor en fordel å merke alle enhetene med vitale data som antall, størrelse, biomasse, fôrtype (pelletstørrelse), mens man fører journaler for de mer varierende data som temperatur, dødelighet etc. Plakatene på merdene må inneholde dato, og plakater som ikke oppdateres må fjernes. Man bør innrette seg slik at ved plutselig sykdom skal en noenlunde utrent person likevel kunne overta de viktigste gjøremål, og kunne kontrollere at tilstanden er tilfredsstillende.

Ønsker man å lære fra sesong til sesong, bør man skrive ned hva man gjør, og hva som skjer. Man bør ha journaler for hver enhet, og denne journalen må inneholde fortløpende (daglige) notater om:

• Temperatur
• Dødfisk
• Fiskestørrelse og biomasse
• Fôr (type, pelletstørrelse og mengde)
• Dagbok

Man må kjøpe kombinert temperatur- og oksygenmåler. Slikt utstyr må alltid være tilgjengelig. Man bør ha et eget skjema for miljøregistreringer.

Man må vite antall fisk satt inn i en enhet, og for hver enhet bør man ha en journal hvor man skriver antall døde, og om mulig en årsak til dette. Veterinærer har god bruk for utviklingen i dødelighet når de skal vurdere årsak til dette. Fôrbehovet kan f. eks skrives opp som antall liter eller kg. Ved å skrive ned dette vil man få en oversikt over fôrforbruk, og man kan også vurdere om appetitten øker/synker, og om det er mulig å sammenholde dette med andre observasjoner.

I dagboken skriver man det som har skjedd med merdene, eller som har påvirket merdene (ytre forstyrrelser). Har man f. eks lagt på en lysreduserende dekknot, og reduserte dette aktiviteten til kveite?

Daglig røkting må planlegges slik at fisken ikke blir forstyrret rett før og under fôringen. Dødfisk skal alltid fjernes i god tid før fôringen, eller eventuelt etterpå, aldri mens fôringen pågår. Ombygginger, notskift i andre enheter osv. skal også legges utenom fôringene.

Merdene må ved behov (tilgroing) skiftes. Frekvensen av slike skifter avhenger av om man har impregnert nøtene, og årstid. Siden begroingen er verst på de øvre meter av noten, kan man redusere behovet for notskift ved å henge opp sidene på noten slik at den tørker (2-3 dager hvis det er varmt og mye vind). Da vil mye av begroingen falle av.

Må man skifte noten kan dette gjøres ved å sy sammen den gamle og den nye noten, og tørke opp den gamle slik at fisken blir tvunget over i den nye. Alternativt kan man føre den nye noten under den gamle, og tømme den nye noten over i den gamle. Ofte vil en med den siste metoden få med seg mye dritt som samler seg i merdene.

Man bør vurdere om dette er en god tid for å sortere fisken siden man allikevel skal forstyrre den. Sortering gjøres ved hjelp av sorteringsrister med en avstand mellom spaltene/hullene som gjør at fisken enten går igjennom eller ikke. Dette innebærer bruk av fiskepumpe eller våthåv, og er en ganske arbeidskrevende operasjon.

Lengdestrømsrenner

Med lengdestrømsrenner mener jeg enheter hvor vannivået er meget lavt, og hvor vannet renner fra den ene siden til den andre. Eksempelvis 10 cm vannstand for 1 kilos kveite. I prinsippet tilføres vannet i den ene enden av lange kar, og dreneres ut fra den andre siden. Man kan ha skillerister slik at fisken ikke ligger ved innløp eller avløp. Lengdestrømsrenner er mer utførlig beskrevet i kapittelet Tilvenning til tørrfôr - weaning.

Lengdestrømsrennene er litt ulike kar i drift, man må ved høye fisketettheter benytte flytefôr, da fôr som synker ned blant fisken blir vanskelig tilgjengelig. Vannbehovet i lengdestrømsrenner er som i kar, med unntak av at vannbehovet for selvrensing ser ut til å bli lavere. Oppholdstiden av vann i lengdstrømsrenner er betydelig lavere enn i sirkulære kar. Siden mye fisk i rennene krever mye oksygen, bør man (som i kar) heller oksygenere innvannet fremfor å øke vannmengden. Vær oppmerksom på dimensjoneringen av avløpet, en har langt lavere trykk i avløpet i lengdestrømsrenner enn i tradisjonelle kar. Ved for små dimensjoner klarer en ikke å holde vannstanden så lav som en ønsker.

Den lave vannhøyden gjør at man kan ha flere lengdestrømsrenner plassert over hverandre, man benytter ikke hyller i lengdestrømssystemer. I så tilfelle må hver enhet være forsynt med egne lys.

Siden lengdestrømsrennene til enhver tid inneholder mindre vann enn kar, har man kortere tid på seg i tilfelle vannstopp. Man må derfor ha oksygenslanger (som for kar) tilgjengelig, som kan startes ved behov.

Driftsrutinene er som for kar. Dødfisk vil samles bakerst i rennene, noe som gjør fjerning av dødfisk enkelt.

Revidert: 2005-01-20 11:33:29