Kapittelet omhandler følgende emner:

Valg av stamfisk
    Villfisk
    Oppdrettsfisk
Stamfiskbasseng
    Tetthet
    Vanntilførsel
    Energikonservering
Stamfiskfor
    Fôring med hel fisk
    Kommersielle tørrfôr
    Utfôring
Behandling av ektoparasitter
    Behandling med formalin
    Behandling med ferskvann
Årstidsmanipulering

Innledning

Nødvendighet av egen stamfiskbestand
Stamfisken representerer på sett og vis den biologiske kontinuiteten i et yngelanlegg. Det er på stamfisknivå at det viktigste utvalgskriteriet for fremtidig kvalitet blir lagt. I tillegg vil en god stamfiskbestand være oppdretterens forsikring om tilgang på materiale. Av dette kan det være lett å slutte at hver yngelprodusent bør etablere sin egen stamfisk. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle, og for å illustrere dette bør følgende vurderes:

1. Tilgang på kjøpeegg
2. Pris på kjøpeegg
3. Kvalitet på kjøpeegg
4. Transport av kjøpeegg

Opp mot:

1. Investeringsbehov for etablering av stamfiskanlegg
2. Bemanningssituasjon
3. Fasilitetsmuligheter

I dagens situasjon vil de fleste produsenter velge å satse på egen stamfisk fordi tilgang, pris og kvalitet på kjøpeegg ikke er tilfredsstillende. Ved en viderespesialisering innen næringen vil egne stamfisk- /eggprodusenter endre dette bildet. En spesialisert næring rettet mot produksjon av egg, vil sannsynligvis kunne levere et produkt som i de fleste tilfellene langt overgår det yngelprodusentene selv klarer å produsere i dag.

I det følgende kapittelet vil de praktiske innretningene omkring hold og drift av stamfisk omhandles. Når dette er gjennomgått vil den enkelte produsent bedre kunne vurdere hvilken bemanning som kreves, og hvilke kostnader dette innebærer. Investeringskravene vil avhenge av hvor mange stamfisk man ønsker. Vil det for eksempel være aktuelt med flere lysmanipulerte grupper for å oppnå helårlig produksjon? Fasilitetsmulighetene (plass, vann etc.) vil også sette grenser for hva som er tilrådelig. Et moderne stamfiskanlegg må være innendørs, ha tilgang på store mengder rent og temperaturstabilt vann og kunne lyssettes seksjonsvis. Når disse forutsetningene er lagt, kan det vurderes om man disponerer nok personalressurser til å følge opp stamfisken. Ikke bare i gytetiden, men også hele resten av året når grunnlaget for gode egg legges.

Valg av stamfisk

Når en ny stamfiskbestand skal bygges opp, kan man enten benytte villfanget fisk, eller man kan velge ut individer fra et påvekstanlegg.
 

Fig 1: Linefanget kjempekveite under overføring til stamfiskaret.

Villfisk

Gode sjekkpunkter ved vurdering av villfanget fisk:

• God kondisjon (ikke avmagret)
• Fri for sår/slitasjeskader. Gamle helede sår kan aksepteres
• 20 - 50 kg
• Begge øyne i behold
• Ikke garnfanget
• Lavt antall parasitter (se avsnitt om parasitter)

Oppdrettsfisk

Kveite er en forholdsvis ny oppdrettsart, og rettet avlsarbeid er derfor ikke kommet i gang. Utvelgelse blant 1. generasjon enkeltindivider er likevel en meget akseptable reserveløsning. Enkelte oppdrettere har i dag oppdrettet kveite i størrelsen 15 - 25 kg som selges som avlsdyr. Dette er fisk som bør være spesielt utvalgt på grunnlag av god vekst, eksteriør etc. Ved kjøp av denne typen fisk kan man normalt kreve stamtavle og dokumentasjon på oppvekst. Oppdrettet stamfisk er normalt lettere å håndtere enn villfisk, og oppnår sannsynligvis en høyere grad av trivsel i stamfiskbassengene.

Stamfiskbasseng

Systemene som beskrives her forutsetter at stamfisken ikke skal gyte naturlig, men skal strykes. For beskrivelse av systemer for naturlig gyting se eget avsnitt i kapittelet Eggproduksjon.
Kar til stamfisk skal plasseres innendørs i egnede haller. Karet må skjermes fra direkte sollys, men kan ellers opplyses av naturlig innfallende lys såfremt man ønsker en naturlig gytesyklus. Dersom fisken skal manipuleres til å gyte utenom normale gytetider må karet skjermes fra all innfallende lys. Et godt stamfiskkar er sirkulært eller med avrundede hjørner, og har en diameter på minst 7 meter. Benyttede materialer er betong eller glassfiberarmert polyester. Dersom betongkummer benyttes som stamfiskbassenger må disse behandles innvendig med glatt epoxymaling eller tilsvarende overflatebehandling for å unngå slitasjeskader samt lette renholdet. I bunnen av karene legges heldekkende bunnsubstrat (f. eks Netlon). Selv om fisken liker å ligge på sand/grus bør dette unngås av hygienegrunner. Bekjempelse av ektoparasitter vil også være vanskelig i stamfiskbasseng med sand/grus. Bruk av bunnsubstrat er en svært effektiv metode for å unngå "liggesår" på fisken.

Fig 2. Stryking av stamfisk. Vannstanden i bassenget senkes til ca 1 m under hele gytesesongen av praktiske hensyn. Bassenget har sentralt avløp. Dette karet er forsynt med sentral nivåregulering. Utvendig nivåregulering er imidlertid vanligere og langt mer praktisk.

Fisketetthet

Antall fisk man kan ha i et stamfiskbasseng er mer begrenset av praktiske forhold enn av biologiske. Siden hver enkelt fisk må følges opp individuelt i forbindelse med stryking, bør man ikke ha mer enn 6 - 7 hunner pr. tank. I tillegg kan man ha det samme antallet hanner. Se ellers kapittelet Eggproduksjon for nærmere beskrivelser vedrørende stryking av stamfisk.

Vanntilførsel

Stamfiskbassengene skal ha en vanntilførsel som tilfredsstiller fiskens oksygenbehov (ca 0,7 liter/min/kg), og som er plassert slik at karet blir selvrensende. Det siste oppnås vanligvis ved å ha et sirkulerende strømmønster med vanninntaket plassert nær karbunnen pekende mot venstre. Avløpet plasseres midt i karet og forsynes med opphøyd sil. Ved bruk av flat bunnrist vil fisken lett blokkere avløpet ved å legge seg over risten. Vannnivået i karet bestemmes av utvendig overløpsmunk. Det er viktig at karet har muligheter for flushing ved at innerrøret i munken løftes.

Krav til vannkvalitet er ikke så store til stamfisk som til yngelproduksjon mht filtrering og sterilisering, men riktig og jevn temperatur er svært viktig. Normalt vil vanntemperaturen fluktuere med årstidene (fig 2), men i et stamfiskbasseng bør man tilstrebe så jevn temperatur som mulig gjennom hele året, og aldri over 10 °C. I perioden før og under gyting må temperaturen ikke overstige 7 °C. Den eneste måten å sikre seg jevn temperatur på er å temperaturjustere vannet vha varmepumpe. Dessuten bør vanninntaket i sjøen om mulig plasseres på dyp større enn 100 meter for å oppnå stabilitet mht temperatur og salinitet, samt redusere faren for inntak av uheldige organiske forbindelser (alger, silo, kloakk etc.)
Fiskens krav til salinitet er ukjent, men normalt lever kveita i full styrke sjøvann, dvs en salinitet på ca 34. Man bør derfor ha en vannkilde som også har stabil salinitet. Variasjoner mellom 30 - 35 aksepteres.

Fig 3. Grafisk framstilling av temperatur og saltholdighet i vann som er benyttet til stamfisk kveite gjennom ett år.

Energikonservering

I tillegg til å være svært energikrevende, vil temperaturjustering (kjøling) av store volum vann være teknisk vanskelig. I perioder med store forskjeller mellom "krav og tilbud" i temperatur, vil det være god økonomi i varmeveksling. I praksis vil dette si at man tar vare på avløpsvannet fra stamfiskbassengene og veksler det i en varmeveksler mot innkommende råvann. Dette er enkel teknologi som sikrer gode levevilkår for stamfisken, og som på sikt vil gi store økonomiske gevinster i form av reduserte strømkostnader. Avløpsvannet fra stamfiskbassengene må imidlertid filtreres ned til 25 µm (filtere) før det går inn i varmeveksleren for å unngå tilstopping. Filtrering av avløpsvann er i mange områder likevel påkrevd av miljømyndighetene. Utforming av filtrering og varmeveksler, samt dimensjonering av nødvendige trykkforsterkerpumper, må gjøres utfra det enkelte anleggets behov og fasiliteter.

Stamfiskfôr

I dag finnes det begrenset tilgang på gode stamfiskfôr på markedet. Det har  imidlertid pågått et arbeid på flere hold for  å utvikle et fôr til kveite stamfisk som dekker de ernæringsmessige kravene både til vekst og kjønnsmodning. Flere produsenter leverer i dag et fullgodt fôr til kveite.

Fôring med hel fisk

Levende fisk (makrell, uer, sei) er et svært godt fôr for kveite, og vil være tett opp til det kveita lever av i naturen. Bruk av levende fisk som fôr er imidlertid ikke tillatt av dyrevernhensyn og må derfor ikke benyttes. Et alternativ er hel frossen fisk (opptint) tilsatt vitaminer i kapsel. Dette fôret har god smakelighet, og er lett å få fisken til å spise. Spesielt gode resultater har man oppnådd med makrell. Man skal imidlertid være svært oppmerksom på at kvaliteten på frossen vare kan være dårlig mht harskning. Dessuten vil død fisk etter kort tid ha et svært lavt innhold av viktige vitaminer (bl.a. tiamin og askorbinsyre).

Kommersielle tørrfôr

Det finnes i dag produsenter av tørrfôr som kan benyttes til stamfisk. Selv om den ernæringsmessige kvaliteten på disse fôrtypene sikkert er utmerket, har flesteparten vist seg mindre gode til å vekke fiskens appetitt.

Utfôring

Stamfisk skal appetittfôres for hånd 2 - 3 ganger i uka, slik at man kan følge med om alle individene får nok. Stamfisken er bedriftens hjørnestein nummer 1, og kan derfor ikke få for god behandling. Det bør i alle tilfeller føres journal over fôring.

Behandling av ektoparasitter

Ektoparasitter er fellesbetegnelsen på parasitter som lever hele- eller deler av livssyklusen sin som parasitt på fiskens overflate. Det finnes en rekke slike parasitter, men det er i hovedsak to arter som har skapt problemer for stamfiskholdere. Den ene er en nematode, kveite-ikten (Entobdella hippoglossi) som kan infisere både over- og undersiden av fisken. Ubehandlet i stamfiskbasseng kan denne bli et stort problem for fisken.

 
Fig 4. Kveiteikte, Entobdella hippoglossi til venstre, og Kveitelus Lepeophtheirus hippoglossi (han og hun) til høyre

Den andre ektoparasitten som også kan opptre i stort antall er en nær slektning av lakselusa og kalles kveitelus (Lepeophtheirus hippoglossi). Felles for ektoparasittene er at de forsyner seg av fiskens slim og blod, og kan i ekstreme tilfeller forårsake stor skade i vevet med påfølgende fare for bakterielle infeksjoner, og tap av evne til å osmoregulere. Se også kapittelet Helse og sykdom.

Behandling med formalin

Det finnes flere metoder for å fjerne ektoparasitter (avluse) stamfisk av kveite. De to vanligste er behandling med ferskvann, eller behandling med en fortynnet formalinløsning. Behandling med formalin har tidligere vært  svært effektivt og vil i rett konsentrasjon ikke skade fisken. Det ser imidlertid ut til at lusa i stor grad opparbeider motstand mot formalin. Flere anlegg har i løpet av det siste året rapportert av formalinen ikke lenger har ønsket virkning på kveiteikten.  Dessuten utgjør formalin en miljøbelastning ved utslipp, og har negative effekter for røkter. Formalin er svært farlig å komme i kontakt med, og strenge sikkerhetstiltak må følges. Dette gjelder i første rekke heldekkende gassmaske/friskluftsmaske (sjekk for riktig patron), hansker og tett arbeidstøy. Sørg også for å ha maksimal utlufting av lokalet.

Ved formalinbehandling gjør man følgende:

1. Steng vanntilførsel
2. Senk vannstanden til ca 30-40 cm over bunnen (behandlingsnivå)
3. Senk ned en kraftig sirkulasjonspumpe (minst 200 l/min), og introduser konsentrert formalin forsiktig i strålen fra pumpen.
4. Formalinkonsentrasjon i vannet skal være 1:3500 ferdig utblandet
5. La sirkulasjonspumpen gå under hele behandlingstiden.
6. Etter 25 minutter åpnes vanntilførselen på fullt, og man lar vannstanden stige 10 cm
7. Karet flushes ned til behandlingsnivå
8. Karet skal nå fylles/flushes med jevne mellomrom i 1 - 2 timer for å dra ut døde/svimeslåtte parasitter

Utfra nedsatt effekt, samt negative konsekvenser for miljøet, kan ikke lenger fortynnet formalinløsning anbefales for avlusing av kveite.

Behandling med ferskvann

I utgangspunktet er dette en behandling som er mer i tråd med tidens miljøkrav, og er effektivt ved riktig behandling. Både kveiteikte og kveitelus er lite tolerante overfor lave saltholdigheter. Ved å eksponere stamfisken for ferskvann vil man derfor oppnå en god avlusing etter ca 1 time. Denne behandlingen benyttes rutinemessig ved flere stamfiskanlegg.

Ved ferskvannsbehandling gjør man følgende:
1. Steng vanntilførsel
2. Legg i oksygendiffusor eller sirkulasjonspumpe
3. Senk vannstand ned til brystfinnene (eller så langt du tør...)
4. Fyll raskt opp med ferskvann som må være +/- 3°C innenfor temperaturen til sjøvannet. (Dog ikke over 10 eller under 3°C) Sørg for å bruke en tilførsel med stor kapasitet (brannslange)
5. La vannet drenere ut av karet etter hvert som ferskvann tilføres for å tynne ut restvannet.
6. La sirkulasjonspumpe gå, og fyll opp til saltmåleren viser under 3 ppt
7. La fisken gå i "ferskvannet" i 45 - 60 min
8. Etter avsluttet behandling åpnes tilførsel av sjøvann.
9. Karet flushes kraftig med jevne mellomrom for å få ut døde/svimeslåtte lus.
10. Kuren gjentas etter 14 dager, og deretter dersom man ser påslag av nye ikter.

Årstidsmanipulering

Helårlig eggproduksjon
For å oppnå sesonguavhengig eggproduksjon er det en forutsetning at stamfisken manipuleres med hensyn til miljøstimuli. For å oppnå gytetidsforskyvning må stamfisken gjennomgå en lengre tilpasningsperiode hvor lysrytmen gradvis endres til de nye verdiene som gir forskjøvet gyting. Endringer i daglengde er det viktigste miljøsignalet for dyr og planter for ulike fysiologiske prosesser, selv om endringer i temperatur også har vist seg å være et viktig stimuli.
I praktisk sammenheng vil prosessen med å gytetidsmanipulere kveite være langvarig. Man må regne med at det tar flere år før en bestand er etablert med forskjøvet gytetidspunkt. I akklimeringsperioden kan man heller ikke forvente at stamfisken skal produsere egg av god kvalitet. Det er derfor ansett å være en god strategi å starte lysmanipuleringen på fisk som ikke er kjønnsmodne (juvenile) slik at fisken kjønnsmodner første gang etter forskjøvet rytme.

Gytetidsforskyving består av to faser der:
1. Den første er en relativt kort justeringsfase hvor døgnet enten forlenges eller forkortes alt ettersom man ønsker fremskutt eller forsinket gyting. Ved f. eks en fire måneders fremskytning av gytetidspunkt forkortes døgnet slik at en full lys- årssyklus gjennomgås på 8 mnd. Etter dette justeres døgnlengden tilbake slik at lys-årssyklusen er tilbake til 12 mnd, men altså 4 mnd forskjøvet. Tilsvarende gjøres ved utsatt gytetidspunkt der døgnlengden økes slik at lys-årssyklusen blir 16 mnd, for deretter å tilbakejusteres til 12 mnd lysperiode.

2. Etter den første fasen der årstidene justeres i løpet av en årssyklus, vil fisken normalt bruke noen sesonger på akklimering før full lysmanipuleringseffekt oppnås. Ved Fiskeldi Ejafjardar (Island) ble en stamfiskgruppe fordelt på tre undergrupper hvor en ble 4 mnd fremskutt, en ble 4 mnd utsatt, og den siste gruppen fungerte som kontroll. Etter justeringsperioden ble de ulike gruppene satt over på individuelle 12 måneders sykluser. Denne fisken ble fulgt opp over en 3 års periode, og man erfarte svært gode resultater ved permanent gytetidsforskyving. Tilsvarende lysmanipulering av stamfisk er med godt resultat gjennomført ved både ved Havforskningsinstituttet, og enkelte oppdrettere.

Revidert: 2005-01-20 11:17:35