Kapittelet omhandler følgende emner:

Forventet vekst
Betydning av kjønn og kjønnsmodning
Produksjonsstrategier
Hvordan oppnå best vekst?
    Sortering
    Temperatur
    Tetthet
    Kar/merdstørrelse
    Atferd
    Fôring
    Sårskader og bunnsubstrat
    Fotoperiode og lysintensitet
Overvåking/kontroll

Innledning

Maksimal trivsel og tilvekst hos kveite med minst mulig fôrspill er målet. Fiskeartene i de nordlige farvannene har dårligere vekst om vinteren, og best vekst sommer og høst. Årsakene til disse sesongmessige svingningene er flere, slik som daglengde, temperatur og byttedyrtilgjengelighet. Veksten er avhengig av en rekke forhold, både de som påvirker fiskens fysiologiske prosesser (temperatur, fordøyelse, appetitt, metabolisme, årstid), og de som påvirker fiskens trivsel (forstyrrelser, bunnareal, bunnsubstrat, lysforhold, sosiale interaksjoner, tetthet osv.). Grunnlagsmaterialet for å bestemme gunstigste forhold for vekst er ikke det beste, det er ikke tilgjengelig tilstrekkelig datamateriale for å kunne sette opp presise tabeller over hvor godt en kan forvente at kveite vokser under ulike betingelser. Vi forventer at etter som man får bredere erfaring vil veksten kunne økes betydelig i forhold til de estimater som presenteres i dette kapittelet. Eksempelvis er det ennå ikke gjennomført noe systematisk avlsarbeid på kveite, mens erfaringer fra andre arter tilsier at man kan forbedre veksten med 10% i hver generasjon. Resultatene har og blitt overskygget av mangel på jevn kvalitet på yngel/settefisk, dette vil bedre seg etter som produksjonen av yngel kommer opp på et nivå hvor man kan vrake de dårligste på et tidlig stadium.
I dette kapittelet gjennomgås en del sentrale parametere som vil påvirke veksten til kveite, og hvordan en kan oppnå bedre vekt ved å endre på disse.

Vekst beskrives normalt i forhold til vekten, da enten som økt vekt, som spesifikk vekstrate (SGR), eller som temperatur vekst koeffisient (TGC).

Vektøkning: Sluttvekt - startvekt (i gram eller kg)

SGR: 100* ((ln sluttvekt - ln startvekt)/dager) (ln er den naturlige logaritmen)

TGC: 1000*((Sluttvekt1/3 - startvekt1/3)/(dager * snittemperatur))

Forventet vekst

Figuren nedenfor viser estimater på hvor godt kveite kan vokse, men disse verdiene er bare indikasjoner på veksten, små kortvarige forsøk har vist at veksten kan forbedres betydelig i forhold til det som er vist i figuren.

Fig 1: Diagrammet viser beste vekst oppnådd i en rekke ulike forsøk ved to årsklasser ved Austevoll havbruksstasjon. Det er hentet fra rapporten "Kveite i Merd" av Holm m.fl.

Vi forventer at etter som erfaringsgrunnlaget øker, vil denne veksten kunne forbedres betydelig. Det er ikke tilgjengelig tilstrekkelig datamateriale for å kunne sette opp presise tabeller over hvor godt en kan forvente at kveite vokser under ulike betingelser. I det følgende fokuseres det på noen av faktorene som påvirker veksten.

Betydning av kjønn og kjønnsmodning

Tidlig alder ved pubertet er bare et problem for hannfisk. I motsetning til laksefisk medfører ikke kjønnsmodningen en forringet kvalitet, og det medfører heller ikke økt dødelighet. Hovedproblemet er at de stagnerer i vekst, og at de opptar plass i anleggene uten å produsere. Kjønnsmoden kveite spiser lite, og av det den spiser brukes noe for å produsere melke. Dette betyr at inntjeningen for modne hannfisk er lav i forhold til umoden fisk. I normal drift i et anlegg med god vekst, vil normalt en stor del av hannfisken nå pubertet i en alder av 2-3 år og ofte under 2 kg, dvs. før den når slaktbar størrelse. Årsaken til at kveite i oppdrett kjønnsmodner flere år tidligere enn i naturen skyldes trolig den langt bedre vekst og fødetilgang kveita opplever i oppdrett i forhold til naturen. Effekten på vekst av kjønnsmodning til hannene er vist i figur i kapittelet om Kjønnsmodning.
Fra karforsøk har vi også indikasjoner på at selv ikke-modnende hannfisk vokser noe dårligere enn hunnfisk, men dette må avklares i større forsøk.

Produksjonsstrategier

Både alder ved modning, og størrelse varierer. Er hannfisken stor nok bør man slakte denne ved første modning. Et annet alternativ er å sortere ut hannfisk før den når puberteten. I så fall er man avhengig av en metode for å skille kjønn, eller for å skille umoden fra modnende fisk raskt og effektivt. Dette bør da skje på høsten før pubertet for å unngå at fôret brukes på melke. Undersøkelser har vist at en kan skille hann fra hunnkveite når fisken er under 1 kilo ved enten en visuell bedømmelse, eller ved hjelp av ultralyd. Metodene er beskrevet i kapittelet om kjønnsmodning, problemet med begge metodene er at de er tidkrevende, og forutsetter individuelle undersøkelser. For laks er det laget en sorteringsmaskin basert på ultralyd hvor fisken blir automatisk ført over en svinger, og deretter ledet inn i ulike avstengninger alt etter ønske. En tilsvarende prosedyre er ikke gjort for kveite, men i utgangspunktet er det vel så enkelt å kjønnsbestemme kveite som laks.

Siden tidlig kjønnsmodning hos hannene medfører så store kostnader, må man ta hensyn til dette i driften. Det er foreløpig bare to strategier for hvordan man kan minke den negative innvirkningen tidlig kjønnsmodning har:
Hannene sorteres tidligst mulig ut fra hunnene, senest ved første gyting. Disse slaktes senest ved første gyting. Veksten stagnerer heretter, og en oppnår dårlig tilvekst de nærmeste årene.
Det andre alternativet er å utsette modningen til fisken har nådd egnet slaktestørrelse. Den eneste fruktbare vei ser foreløpig ut til å være med bruk av kontinuerlig tilleggslys.
Både metoder for å skille kjønn, og bruk av lys er omtalt i kapittelet "Kjønnsmodning".

Ved å sortere på vekst vil man etterhvert fange opp storparten av de modne hannene, men sammenholder en lengde/bredde og vekt er forskjellen mellom hunner og hanner, og mellom kjønnsmodne og ikke-modnende hanner ikke så stor at dette kan gjøres med sikkerhet før første modning.

Hvordan oppnå best vekst?

Settefisk

Begynn med å sette ut stor, hurtigvoksende og lytefri settefisk. Dette er omtalt i eget kapittel.

<

Sortering

Forsøk med sortering av liten fisk (10-100 g) viste at en hadde liten vekstgevinst ved å sortere etter størrelse, men dødelighetene blant liten fisk var høyere i usorterte grupper enn i sorterte grupper. Dette er av vesentlig betydning da kostnadene per fisk er meget høy. Skadefrekvensen på fisken så ikke ut til å bli påvirket av sorteringen i dette tilfellet.

Det kan virke som kveiten blir urolig hvis det er mye fisk som svømmer i overflaten, og det kan svare seg å sortere ut slike fisk. Setter man dem over i andre kar, kan de endre atferd. Problemet her er at sett over tid har nesten alle kveitene en slik atferd.

Kveiten vokser meget ulikt, og spesielt i de tidligste fasene vil spredningen i størrelse øke. Det er derfor greiest å sortere mindre fisk oftere. Størrelsen på fôret er hele tiden begrenset av den minste fisken, og såfremt man ikke fôrer med flere pelletstørrelser samtidig, må man sortere fisken. Dog skal det nevnes at i et forsøk med 2,5 kg kveite vokste den best (0,32%/dag ved 12,2°C) når den ble tilbudt flere pelletstørrelser samtidig (Helland et al., 1997). Hen i mot slakt er det en fordel å ha fisken sortert i ulike størrelsesgrupper, da dette gjør at man med liten innsats kan levere fisk av ønsket størrelse.

Temperatur

Måler en vekst som prosent vektøkning (SGR), øker denne mot en optimal temperatur hvor summen av faktorer som fôropptak, fordøyelse, metabolisme, appetitt gir en best mulig vekst. Denne optimale temperaturen endres med fiskestørrelsen, og den påvirkes av andre forhold som daglengde. Fra slutten av november til midten av mai vokste kveite som i utgangspunktet var 8 gram til 150 gram ved 13 °C, 50 og 100 gram mer enn de som gikk på 10 og 7 °C, henholdsvis. Vekstraten ved 13°C var 2,1 %/dag. For større fisk, utgangsstørrelse 140 g, var resultatene ikke så entydige, men fra mai til desember vokste fisken best ved 9°C (til 502 g). Dette tilsvarer en vekstrate på 0,6 %/dag (Björnsson, 1992). Optimal temperatur for vekst til kveite synker med økende fiskestørrelse. Det er også en økende temperaturtoleranse med økende fiskestørrelse, slik at veksten til stor fisk ikke er like influert av temperaturen som for liten fisk. Det er muligens noe tidlig å si eksakt hva som er optimal temperatur, da den vekstfremmende effekten av kontinuerlig lys var sterkere ved 6 enn ved 12°C på liten (< 100 g) kveite. Uansett viser data at liten fisk (< 100 g) vokste best på temperaturer over 12°C, mens større fisk bør ha lavere temperaturer (10-12°C). Stor matfisk bør ha enda litt lavere temperatur. Matfisk bør ikke ha over 11-12°C (Kvalsund, 1995). Ved temperaturer under 5°C stagnerer fisk av alle størrelser mer eller mindre i vekst.

Tabellen nedenfor oppsummerer en del vekstresultater fra kveite ved ulike fiskestørrelser og temperaturer. Den er laget ut i fra en rekke tilgjengelige data, fra flere forsøk, og derfor ved en rekke ulike forhold (lys, fôringsregime). Det er derfor stor spredning i vekst, og tabellen oppsummerer bare yttergrensene mellom ulike forsøk. Det mangler derfor også en del informasjon. Tabellen gir bare en indikasjon, den kan i liten grad benyttes som fôringstabell.
 

Toleransen for temperatur varierer med fiskestørrelsen. Liten kveite tåler dårligere lave temperaturer (< 5°C) enn større kveite, og utsett ved slike temperaturer kan medføre forhøyet dødelighet. I et vekstforsøk med villfanget kveite døde all fisken i forbindelse med håndtering når temperaturen krøp ned under 1°C (Haug et al., 1989). Tilsvarende opplevde en på vestlandet stor dødelighet når temperaturen holdt seg over 19 °C i en 3 ukers periode. I andre tilfeller med nesten like høye temperaturer døde ingen stor kveite.

Endring i temperatur fra 7,5 °C opp eller ned med 3 °C ga bare en kortvarig effekt ved nedsatt appetitt men mer øyeskader, appetitten var ikke ulik kontrollgrupper på respektive temperaturer 2 døgn etter temperatursjokket. Dette indikerer at hurtige endringer i temperatur ikke har langvarig virkning, men viser også at en bør unngå slike endringer. Det ble ikke undersøkt om denne appetittendringen også ville vært der om fisken hadde opplevd slike temperaturendringer ofte. Men er det tilfelle, betyr dette at bunnen/hyllene i merdene må være under overflatelaget, hvor endringer i temperatur oftest er mer markante enn dypere nede.

Som nevnt anbefales det en høyere temperatur for liten fisk fremfor stor. Stor fisk vokser også godt med temperaturer rundt 8°C. I utgangspunktet bør en tilstrebe å holde temperaturen slik at fisken vokser best, samtidig som en unngår for høye og lave temperaturer. I sjøen er vanntemperaturen i de øvre vannlag gunstig om våren, sensommer og høst, men for høy om sommeren og for lav om vinteren. I merdanlegg er man bundet av omgivelsestemperaturene, men man kan til noen grad senke og heve merden alt etter hvor temperaturen er gunstigst. Alternativt kan man ha en dyp merd, med hyller hvor fisken kan legge seg i det temperatursjiktet den ønsker. På denne måten kan en dempe litt av de naturlige svingningene, men uansett vil temperaturen ofte ikke være optimal. Om kveiten faktisk vil søke områdene med gunstigst temperatur eller ikke vites ikke.

Landbaserte anlegg har i langt større grad anledning til å regulere temperaturen. Den enkleste metoden er å ha tilgjengelig temperatur fra ulike dyp, hvor man kan blande overflatevannet med det langt mer stabile dypvannet. Med denne metoden er det måneder i syklusen hvor temperaturen uansett er for lav. Det er naturligvis en mulighet å varme opp vannet, men dette er meget kostnadskrevende, men helt klart aktuelt for små fisk. Kostnadene kan reduseres med varmevekslere eller resirkuleringsteknologi. Man kan også oksygenere vannet for å spare på vannbehovet.

Tetthet

Tetthet hos kveite skal vurderes ut i fra arealdekning, dvs. % utnyttelse av tilgjengelig areal, eller beregnet som kg per kvadratmeter. Vannvolumet betyr derfor mindre. Som en tommelfingerregel kan en beregne fiskens areal ut i fra dens lengde ved at Areal = 0,27 * Lengde2

For å beregne arealdekning kan følgende formler brukes (tallene er eksempler):

Det har vært anbefalt at kveiten holdes på tettheter som tilsvarer mellom 100 og 200% dekning av effektivt bunnareal. Vi synes dette virker høyt. For 2 kg kveite vil dette si mellom 25 - 50 kg/m2, mens for 10 kg kveite ligger mellom 50 - 100 kg/m2 (Björnsson, 1992, 1994). For yngel og småkveite anbefales ikke en dekningsgrad utover 100% (Kvalsund, 1995). Mulig at en kan ha høyere tettheter rundt tørrfôr-tilvenningen. Resultater så langt tilsier at tettheter over 200% reduserer veksten. Som tidligere beskrevet ser det ut til at kveite vokser dårligere ved tettheter over 200%, dette er også funnet i merder hvor 1 kilos kveite i tettheter over 250% vokste dårligere enn tilsvarende kveite med tettheter rundt 200% (Tuene et al., 1998).
Uansett tetthet vil ikke kveiten spre seg jevnt over tilgjengelig areal, men fordele seg klumpvis og delvis overlappende. Tendensen til klumping avtar med økende fiskestørrelse, det ser ut til at en større andel av kveiten svømmer ved en dekningsgrad utover 100% på stor kveite (> 1 kg). I merder vil bunnareal ikke nødvendigvis tilsvare tilgjengelig areal. I merder med sviktende bunn kan dette medføre en utposing. Selv om dette ikke er målt, er det en fare for at oksygenmengdene vil være lave i disse områdene. I kar vil ikke kveite som utsettes for lave oksygenverdier søke områder med bedre tilførsel (Kvalsund, 1995), om dette gjelder for merd vites ikke. Selv om det skal svært lave oksygenverdier til før det oppstår dødelig som følge av oksygensvikt, vil lave oksygenverdier medføre tapt tilvekst. Uansett bør man ikke ha for høy tetthet. Da bunnen i merdene ofte er basert på not som festes oppå en bunnramme vil strøm presse opp noten i hjørnene, og noten vil kunne presses ned av fiskens vekt. Flertallet av kveite vil ikke ligge på utsatte områder, og effektiv tilgjengelig areal kan derfor variere. Store bevegelser i anlegget vil også kunne forplante seg til bunnen, og i de tilfellene (eks. ved storm) vil flertallet av kveite svømme, og appetitt og vekst er minimal. Tilgjengelig areal kan derfor være betydelig lavere enn antatt. Tettheten skal beregnes fra tilgjengelig areal.

Reduksjon av tetthet kan gjøres på mange måter, har man tilgjengelig flere enheter kan naturligvis fisken fordeles i disse. Et annet alternativ er å øke areal i enhetene ved å plassere inn hyller. Det har med hell vært gjort både i kar og merder. I merder må man vær oppmerksom på at fisken må unngå sterkt lys, og holdes unna overflatevannet der temperaturen ofte ikke er gunstig og varierer mye. Men med dype nøter kan man installere hyller. Konstruksjonen av slike hyller kan enkelt gjøres ved å spenne en not eller annet materiale over en sterk ramme. Spesielt på liten fisk kan det nok være en fordel at hyllene er av fast materiale, slik at fisken ikke forstyrres av fisk under. Etter hvert vil det sikkert komme bedre alternativer, som tar hensyn til fôring, røkting og fjerning av dødfisk. Hyllene må konstrueres slik at en kan observere fisken, og de bør derfor ikke dekke mer enn 2/3 av areal. Man kan ha flere hyller over hverandre. Vær oppmerksom på at strømhastigheten i karene senkes med hyller (større motstand), og det kan nok være en fordel å studere strømbildet, og justere retningen på vanninnløpet.

Konstruksjonen av slike hyller kan enkelt gjøres ved å spenne en not eller annet materiale over en sterk ramme. Spesielt på liten fisk kan det nok være en fordel at hyllene er av fast materiale, slik at fisken ikke forstyrres av fisk under. Etter hvert vil det sikkert komme bedre alternativer, som tar hensyn til fôring, røkting og fjerning av dødfisk.

Kar/merdstørrelse

Både tetthet og størrelse på oppdrettskar påvirker veksten. Erfaringene tilsier at jo større jo bedre. I sammenlignende vekstforsøk vokste kveite fra 300 g til 3 kg bedre i 5 meters kar enn i 3 meters kar, selv om tettheten i karene var lik. Det er viktigere med store kar til stor fisk. Størrelsen på karet skal være over 3 meter for kveite over 1 kilo. Karhøyden må vurderes ut i fra om en planlegger å sette inn hyller for å øke tilgjengelig areal, samt at fisken skal får tid til å spise fôret i vannsøylen. Vannhøyden bør derfor antagelig minst være 1,5-2,5.

Atferd

Atferd er viktig i den forstand at atferden til fisken vil fortelle noe om hvordan fisken trives i omgivelsene. Dessverre har vi foreløpig lite eksakt informasjon om dette, men en del erfaringsdata er tilgjengelig. Selv om kveite i utgangspunktet bør ligge på bunnen utenom fôringene, vil en både i kar og merder observere at en varierende del av kveiten er aktivt svømmende. Jeg vil skille mellom to typer aktivitet. Den ene ser ut til å gjelde omtrent hele populasjonen. Dette er at den generelle svømmaktiviteten øker både i kar og merder om natten, og den reduseres ved bruk av kontinuerlig tilleggslys (Holm et al., 1996). Dette skyldes muligens at de er mer følsomme for berøring i mørke. Den andre typen svømmeaktivitet er nok tegn på at alt ikke er som det skulle. Dette gjenspeiles ved at en varierende andel av populasjonen svømmer, dette kan både være at de svømmer i et lag rett over bunnen, til at de svømmer i overflaten (såkalte bjeffere, duppere), gjerne med hodet over vann. Det ser ikke ut til at kveite øker aktiviteten ved lave oksygenverdier (Kvalsund, 1995; Kristiansen & Fernö, 2003), og dette er derfor antagelig ikke årsaken. Derimot ser det ut til at høye tettheter medfører at en større andel kveite svømmer (Holm et al. 1998). Ved å flytte en gruppe kveite som gikk tett over i større enheter, sank svømmeaktivitetet. Det ser også ut til at lave temperaturer reduserer svømmeaktiviteten.

Holdes kveite ved lave tettheter vil den ligge klumpvis, ikke jevnt fordelt utover tilgjengelig areal. I merder vil bunnareal ikke nødvendigvis tilsvare tilgjengelig areal. Da bunnen i merdene ofte er basert på not som festes oppå en bunnramme vil strøm presse opp noten i hjørnene, og noten vil kunne presses ned av fiskens vekt. Flertallet av kveite vil ikke ligge på utsatte områder, og effektiv tilgjengelig areal kan derfor variere. Store bevegelser i anlegget vil også kunne forplante seg til bunnen, og i de tilfellene (eks. ved storm) vil flertallet av kveite svømme, og appetitt og vekst er minimal. Det har vært hevdet at kveite som oppholder seg i vannmassene i dårlig vær også gulper opp mat. Kveiten i kar unngår områder med strøm hvis den kan, og i systemer hvor fisken kan velge, foretrekkes det roligste området av flest (Kvalsund, 1995). Fisk som svømmer forstyrrer de andre, og disse bør tas ut og overflyttes til andre enheter.

Fôring

Fôr er omhandlet i eget kapittel. Kveite kan tilvennes alt fra kontinuerlig fôring til enkeltfôringer med varierende tid mellom. Det er viktigere å fôre liten fisk ofte enn stor. Kveite spiser fôret i vannsøylen, fra overflaten (dog med mange bom), og fra bunnen. Selv om kveite spiser fôret fra bunnen, er dette med forbehold. Er det rimelig liten tetthet, og fôrpartiklene ligger åpent tilgjengelig vil kveiten spise den, men med en gang en øker tettheten slik at fôret blir liggende mellom fisk, vil det ikke bli spist. Det er derfor en fordel å tilvenne kveiten måltidsfôring, slik at en fôrer etter appetitt. Appetitten til kveite varierer, for enkeltkveite har det vist seg at de fleste spiser et stort måltid hver annen eller tredje dag. En bør derfor ikke fôre etter tabell uten at en har en metode for å vurdere fôrbehovet. I kar på land kan en fortløpende vurdere appetitten da en kan se både fisk og fôr. I merder og dype kar er dette vanskeligere, og bare i helt spesielle tilfeller er den visuelle kontakten god nok. Klarer en å venne fisken til å respondere på måltider ved å komme opp, har en naturligvis bedre kontroll, men det anbefales at man investerer i et system for å overvåke fisken. De mest aktuelle er videoovervåking, ekkolodd, eller registrering av fôrspill. Selv om kveiten mangler svømmeblære, er det mulig å registrere kveitens vertikalfordeling med ekkolodd. Det er også mulig ved å justere fôringen til få faste måltider å vurdere responsen på fôringen med ekkolodd. Det er gjennomført forsøk som viser at akseptabel vekst og fôrutnyttelse kan oppnås ved automatisk appetittfôring basert på ekkolodd. Registrering av villfisk ga en god indikasjon på fôrspill. Fiskens respons på fôring varierer mye fra dag til dag og fôring basert på tabell uten overvåking er ikke å anbefale.

Sårskader og bunnsubstrat

Det har vært et problem i landbaserte anlegg at kveite får sår langs finnebremmer og på undersiden. Dette skyldes trolig slitasjeskader ved at kveite har en tendens til å grave seg ned. Problemet kan reduseres ved riktig valg av bunnsubstrat i karene. En rekke forsøk har vist at bunnsubstrat er gunstig både for å forhindre dannelsen av sår, men også for å lege sår. Flere typer bunnsubstrat har vært prøvd. Sand og elvegrus var tidligere mye benyttet, og virker gunstig i forhold til sår. Derimot er det lite gunstig for karhygiene, og i høye tettheter med mye fôrspill og fekalier bør annet materiale foretrekkes.

Det er testet ut en rekke varianter av bunnsubstrat. Silikonrenner ga bedre vekst en glatt kar og sand, og glatt kar medførte sårskader på kveiten, noe hverken sand eller silikonrennene gjorde (Ottesen & Strand, 1996). De fant også en økt pigmentering av blindsiden hos kveite holdt på glatt PVC bunn. Dette er også funnet i tidligere studier med større villfanget kveite (Rabben & Huse, 1986). I studier av hvilke bunnsubstrat kveiten vil velge, ble det funnet at de foretrakk grus, etterfulgt av plastnettingene Netlon og Tensar, og til sist kar uten bunnsubstrat (Tuene, 1997). Det ser derfor ut til at alle bunnsubstratene virker gunstig, både med hensyn på sårskader, og vekst.

Fotoperiode og lysintensitet

Flere forsøk har dokumentert en økt vekst med bruk av kontinuerlig tilleggslys i forhold til simulert naturlig lys, også på stor fisk. Effekten var langt tydeligere for hunnfisk enn for hannfisk. Derimot har kontinuerlig lys ikke medført stoppet kjønnsmodning hos hannene, men utsatt den i opptil et halvt år. Da kjønnsmodning påvirker veksten, er det mulig at det er kjønnsmodningen som gjør at effekten av kontinuerlig lys på vekst uteble. Lysbruk i forhold til kjønnsmodning er omtalt i kapittelet om Kjønnsmodning. Lysintensiteten som er brukt i forsøkene har variert, men har generelt vært ganske lave. det er mulig at andre lysintensiteter eller lysspektre vil være mer effektivt, og forsøk pågår for å avklare dette. De fleste som holder kveite holder en ganske lav lysintensitet. På 1+ kveite ble det ikke funnet forskjell i fôrkonsum på fisk holdt fra 1 til 3000 lux, dog var det en tendens til høyere fôrkonsum ved 100-1000 lux. 1000 lux er et meget sterkt lys. Større kveite (3+) virket å ha noe lavere toleranse for de høyeste lysintensitetene. Disse forsøkene ble gjennomført med 12 timers natt. I merdforsøk hadde kveite holdt på kontinuerlig tilleggslys et høyere fôropptak og bedre vekst enn kveite uten tilleggslys (Tuene et al., 1998). I karforsøk med småkveite er det også funnet at kontinuerlig lys er viktigere ved lave temperaturer.

Kveite kan bli solbrent. Det er observert to former for skader som kan gi dødelighet. Den ene formen, med gråblå misfarging av ryggsiden, uten ytre sår. Den andre er skader i vev langs finnebremmene, enten som gulfarget vev sett fra fiskens underside, eller i mer alvorlige tilfeller som gult puss på oversiden. Skadene medfører dødelighet selv etter at fisken ble beskyttet mot direkte sol. Sårhelingen tar lang tid, og gir stygge arr (Tuene et al., 1998). Problemet vil naturligvis først observeres i grupper hvor fisken svømmer mye i overflaten. For å unngå disse problemene, må karene/merdene tildekkes, f.eks. ved å bruke 70% lysreduserende dekknøter. Kveite trives godt i dimt lys, og dekknøtene kan godt ligge på hele året.

Overvåking/kontroll

Alle anlegg må ha kontroll med vekst. Derav følger at man også oppnår kontroll med biomasse, tetthet og forventet fôrforbruk, samt at man har større mulighet for å oppnå korrekt utfôring.

Det eksisterer ingen fullt utviklede metoder for å beregne antall eller biomasse i en kveitemerd. For å opprettholde kontrollen må en vite antallet en setter inn, og dødelighet eller andre uttak underveis. Det må føres journaler, helst ett eget for hver enhet. Det vil nok være en del uforklarlig svinn (kannibalisme, rømming, predasjon fra andre arter), og dette vil fremgå når enheten avsluttes. Man må forvente et vist ukjent svinn (dvs. dødelighet som ikke registreres) for liten fisk, da denne forsvinner fort ved høye temperaturer.

Vekst er noe vanskeligere. Det er flere metoder man kan benytte seg av:

• Man kan estimere vekt ut i fra veksttabellene. Foreløpig vil ikke disse være så presise at de er særlig hjelpsomme til dette. Man bør i så fall ha noen års drift på eget anlegg, og se på erfaringsmessig vekst.
• Estimere biomassen basert å kjent antall, temperatur og fôrkonsum. Metoden vil ikke være særlig nøyaktig. Men minker fôrkonsum uforklarlig, kan det skyldes at noe er galt i systemene (sykdom, rømming osv.), og man bør finne årsaken til dette snarest.
• Periodevise målinger av størrelse. Man bør ha jevnlige vektmålinger så lenge temperaturforholdene tillater det, kontroll med biomasse er den første og viktigste forutsetning som må oppfylles for å kunne drive fornuftig.

For å beregne veksten er man avhengig av å få målt en del av fisken som gjenspeiler fisken som ikke blir målt. Egentlig bør man derfor måle så mange fisk at man er sikker på at alle størrelsene, og antall i hver størrelse er representert i det utvalget man ønsker å måle. Erfaringsmessig har det vist seg at hvis man trenger fisken godt, kan en ved å ta ut et fåtall fisk 25-50, og måle disse få et godt overblikk over veksten,. Dette forutsetter at man fanger representative fisk, og for å gjøre dette er man nødt til å trenge fisken ganske mye. Har en få og store enheter med usortert fisk må antall økes. Det er vanligvis ikke nødvendig å bedøve fisken for dette formålet, men hvis en velger å gjøre dette, kan følgende prosedyre benyttes.

En trenger:

• Bedøvelseskar
• Oppvåkningskar
• Utstyr for å måle vekt og lengde (f. eks. meterstokk)
• Bedøvelse (Benzokain e.l.)
• Oksygen
• Håv

Godt trengt fisk håves over i et bedøvelseskar. Dette karet inneholder vann, bedøvelse, og oksygen tilføres kontinuerlig. Konsentrasjonen bedøvelse som benyttes skal medfølge produktet, og man kan bruke en bøtte for å finne vannvolum. Vi benytter ofte en murerstamp med 40-50 liter vann. Størrelsen på bedøvelseskaret må tilpasses størrelsen på fisk, og antall en ønsker å bedøve i hver omgang. Begynn alltid forsiktig, 2-3 fisk, da effekten av bedøvelsen er temperturavhengig, og virkningen derved vil variere fra gang til gang. Fisken skal være rolig etter ca. 3 minutter, men skal ikke bedøves veldig hurtig (< 30 sekunder). Virker bedøvelsen for sterk, overfør fisken som fikk denne for sterke bedøvelsen til oppvåkningskaret, ikke sett den ut i merd, og fyll mer vann i bedøvelseskaret. Bedøvet fisk måles, verdiene skrives ned.
Målt fisk settes over i oppvåkningskar med gjennomstrømmende vann eller tilførsel av oksygen. Når fisken svømmer og tydelig puster, kan den settes tilbake. Hvis det ser ut til at fisken ikke viser tegn til å våkne (finnebevegelse, gjellebevegelse) i løpet av noen minutter, kan det indikere at den er for kraftig bedøvd. I så tilfelle kan en prøve å la det renne vann over gjellene, eller ved å holde fisken over en oksygendiffusor.

I landanlegg går det oftest greit å bare redusere vannhøyden for å trenge fisken, og oftest greit å sette den direkte tilbake i karene uten å gå via oppvåkningskar. Vi anbefaler det ikke, bedøvd fisk kan legge seg i avløpet, og den kan bli liggende mellom mange andre fisk uten tilstrekkelig tilgang på friskt vann. Det er også vanskelig å vurdere tilstanden til fisken.

Gjennomsnitt av lengde og vekt gjøres ved å summere alle verdiene og dele dem på antallet.
Kondisjonsfaktor beregnes som 100*(vekt (målt i gram) / lengde3 (målt i cm)).
Lengde og vektmålinger på enkelindivider er normalt ikke nødvendig for å oppnå kjennskap til biomasse, en kan en godt benytte bulkmålinger av et større antall fisk. Enkeltfiskmålinger er nyttige i forhold til å vurdere behov for sortering, i forkant av slakt, slik at en får en viss forutsigbarhet m.h.p. størrelsesintervaller.

Revidert: 2005-01-20 11:28:56