Innledning

Det viktigste er å få kveiten til å spise fôret, hver pellet teller i så måte. Nitidige studier av individuelt fôropptak viser at årsaken til dårlig vekst hovedsakelig skyldes lavt fôrinntak. Foruten fôrinntak er tilvekst styrt av fôrets næringsinnhold.
Fôrinntaket bestemmes av fôrbehovet og trivsel/motivasjon til å spise. Fôrbehovet avhenger av temperatur, vekstfase, kjønnsmodning, årstid o.l.. Trivsel/motivasjon styres av fôrets egenskaper, slik som farge, lukt, smak, synkehastighet, konsistens, hvordan det fôres o.l. Næringsinnhold skal være tilpasset fôrbehovet, en må være klar over at temperatur og årstid til en viss grad vil påvirke hva som er beste kombinasjon av hovednæringsstoffene. Sammenlignet med laks og torsk har kveite mindre fysisk aktivitet, og en større andel av fôret kan derfor benyttes til vekst. Under nøye kontrollerte omgivelser har en oppnådd fôrfaktor på ned mot 0,5 for kveite under 500 g. I stor skala er nok dette urealistiske verdier, men en bør arbeide for å redusere fôrspill. Veksten avtar med synkende temperaturer, og da får en også økt fôrfaktor, dette har sammenheng med at fisken vokser lite, mens andelen av fôret som benyttes til fysisk aktivitet og vedlikehold er tilnærmet det samme.

Kunnskapen om betydningen av makronæringsstoffene (dvs. protein, fett og karbohydrater) er mangelfull, og tildels motstridende. I dette kapittelet gjennomgås derfor en del resultater som viser resultatene av ulike forsøk. Også når det gjelder fôringsrutiner er det blandete erfaringer, og ulike anlegg benytter ulike modeller.

Noen sentrale formler som benyttes i dette kapittelet:

Fôrfaktor: Utfôret mengde / tilvekst
Fôrutnyttelse: Tilvekst / utfôret mengde
Spesifikk vekstrate (SGR): 100* (ln vekt slutt - ln vekt start) / antall dager (ln = naturlig logaritme)

Fôrsammensetning

For liten fisk, frem til ca. 300 gram, ser de fleste undersøkelsene ut til å enes om at kveite trenger ganske mye protein, medium mengde fett, og lite karbohydrater. De eksakte anbefalingene varierer noe fra undersøkelse til undersøkelse. Det er funnet at for liten kveite (ca. 100 g) ble protein bedre utnyttet til vekst i grupper med høyt fettinnhold (34 % fett, 46 % protein), enn i grupper med lavere fettnivå (23 % fett, 52 % protein), men utnyttelsen av fett var dårligere i den første gruppen, slik at disse vokste dårligere (SGR: 0,9 vs. 1,4 %/dag). Andre har også anbefalt at proteinnivået i dietten bør overstige 58 %. Andre, derimot har anbefalt et maksimalt innhold av proteiner på 51 %. Disse fant da også en proteinsparende effekt av fett ved å øke fettinnholdet fra 24 til 27%, samtidig som karbohydratnivået ble økt fra 7 til 10% (140 g kveite, SGR: 0,87 %/dag). Andre har derimot ikke funnet noen effekt av å endre proteininnholdet mellom 54 og 61 %. I et lengre studium er det funnet at optimalt innhold av protein i dietten var 74 %, og med 25 % fett i dietten økte veksten ved å redusere karbohydratinnholdet fra 27 til 3 %. Som en ser er tallene langt fra entydige, og det bør absolutt gjennomføres flere kontrollerte forsøk for å bestemme hva som er gunstigste sammensetning i den tidlige fasen, opp til 3-500 gram. Enn så lenge ser det derfor ut til at en bør velge et fôr med lite karbohydrater < 10 %, midlere mengde fett (rundt 20-30 %), og ganske høye proteinnivåer (> 50-60 %).

Kartlegging av behovet for hovednæringsstoffene i større kveite viser langt fra entydige resultater. I forsøk med varierende temperatur, og varierende andel av fett fra 15 til 34 % og protein fra 41 til 68 % ble det ikke funnet noen effekt på tilvekst eller fôrutnyttelse på kveite fra 250 til 1200 gram. Også på større individer, 800 til 1800 gram, ble det ikke funnet noen effekt av å endre fettinnholdet mellom 10 og 39 %. Tilsvarende er det ikke funnet veksteffekter i andre studier. Det ser derfor ut til at fôrinnholdet ikke er så kritisk for stor kveite, men her gjenstår mye utprøving før anbefalelser kan gis.

Kveitas vekst er sesongbetont, i perioder øker den hurtigere i vekt, mens i andre perioder øker den forholdsvis mer i lengde/bredde. Det er i periodene med størst vekst at proteinbehovet er høyest. Etter hvert som kveite vokser seg inn i matfiskfasen, vil den begynne å deponere mer fett langs buk- og ryggfinne og i hoderegionen. Mer fett i dietten gir da ingen tilvekstgevinst, men bidrar til økte fettdepot. Det skjer med andre ord en omlegging i fett- og proteinomsettingen, med påfølgende økning i fettdepot. Akkurat når denne omleggingen skjer vet vi foreløpig ikke.

Fôrtyper

Grovt sett kan en inndele kveitefôr i tre typer basert på vanninnhold (våt-, myk- og tørrfôr). Våtfôr er hovedsaklig oppkappet fisk/fiskeavskjær, tilsatt mineraler og vitaminer i egne kapsler som legges inn i fôret. Mykfôr er delvis prosessert fôr, gjerne malt fisk, men tilsatt bindemidler, mineraler og vitaminer, og ofte noe ekstra fiskemel eller olje, alt etter råstoffets innhold. Man kan også kjøpe ulike "pre-mixer" som kun skal tilsettes vann og fiskeolje. Tørrfôr er tørket fôr, hvor alle ingrediensene er tilsatt hver for seg og blandet til ønsket sammensetting. Tørrfôret kan være ekstrudert eller pelletert. Benytter en våt- eller mykfôr skal dette ha vært frosset ved -18°C på forhånd, slik at eventuelle parasitter er drept. (Frysetid er uvesentlig).

De aller fleste vil nok være tjent med å benytte seg av kommersielt tilgjengelige fôrtyper, fordi holdbarheten til våt- og mykfôr er kort. I større anlegg kreves det derfor stor frysekapasitet.

Fôrtypenes tetthet varierer, og en kan lage/kjøpe fôr som flyter eller som synker i sjøvann. Foreløpig ser det ut til at veksten med flytefôr er noe dårligere, men på den annen side har man opplevd meget god vekst ved bruk av flytefôr hvor fôret ble tilbudt via vannslanger like over merdbunnen for så å flyte opp. Overskuddsfôret kunne samles opp og tilbys på nytt. Synkefôret må synke saktest mulig, men samtidig kan dette medføre at fôret driver ut av merden i sterk strøm. Er dette et problem må man naturligvis fôre når det er liten strøm, eller fôre medstrøms.

Fôrstørrelse

I regelen er det den minste fisken som setter begrensinger i hvor stor pelletstørrelse en kan benytte. Kveite kan spise pelletstørrelser tilsvarende omlag 5 % av egen lengde. I en undersøkelse på stor kveite er det funnet at blandet pelletstørrelse kan være gunstig. Små partikler til stor fisk vil muligens virke forvirrende, derfor velger vi å benytte ganske store pellet til fisken. Dette medfører også at fisken trenger færre pellet for å bli mett, og vil derfor bruke mindre energi i jakten på fôr.

Hvordan fôre

Det er særdeles viktig å ikke fôre blindt basert på antagelser om vekst og fôropptak. Til det er eksisterende verdier for unøyaktige. Vi anbefaler på det sterkeste å ha kontroll med fôringen, til det finnes det flere hjelpemidler. De blir omtalt litt senere. Det mangler mye informasjon om hvordan en best skal fôre kveite. Med best menes her både for å oppnå best mulig tilvekst, minst mulig fôrspill, og på en måte som gjør at fôret blir tilgjengelig for all fisk.

Det er i prinsippet tre ulike metoder for å fôre, man kan håndfôre, benytte automater, og en kombinasjon av disse. Kveite kan tilvennes et bredt spekter fôringsregimer. Med lave tettheter og få fisk vil det nok svare seg å kondisjonere kveita til måltidsfôringer (med hånd eller automat). Dette gjøres ved å bare tilby fôr til fisk reagerer på foret. Det kan være nødvendig å sulte fisken et par dager først (gjelder bare stor fisk, sult ikke liten fisk unødvendig). Man må også vedlikeholde denne læringen, slik at en bare fôrer måltider, og avslutter alltid fôringen når fisken slutter å respondere. Det ser ut til at fôring annen hver dag er nok for stor kveite. Vi har svært lite data når det gjelder gunstigste fôringsmetode i store enheter med høy biomasse, det være seg kar eller merder. De kommersielle anleggene benytter seg av hyppig fôring med ganske lave fôrmengder (skvettfôring). I høye tettheter skal en ikke forvente at kveiten spiser fôr som ligger på karbunnen, da pelletene vil legge seg inn blant fisk og derfor bli utilgjengelige. Dette gjør også at oppholdstiden til pelletene blir lang, og det kan være vanskelig å estimere fôrspill. Her må en bare ta tiden til hjelp, og vente til pelletene kommer ut. I dype kar eller merder vil en ikke kunne se hvor stor andel av fôret som spises uten hjelpemidler som videokamera, fôrsamlere eller annen kontroll på fôrspill. Hierarkidannelse er antagelig bare et problem med svært lave tettheter, muligens også bare på små fisk.

Når på dagen en bør fôre er litt vanskelig å si, men det bør ikke være for sterkt lys. Vi praktiserer å fôre fisken om morgenen (formiddagen vintertid). Kveite jager hovedsakelig ved hjelp av synet, og en må derfor fôre mens fisken ser. Kveita er mest aktiv i skumringen og gryningen. En bør som nevnt unngå å fôre ved sterk strøm, da mye av fôret kan drive ut av merden.

Vurdering av appetitt

Vurdering av appetitt må ses i sammenheng med hvordan en fôrer. Ved håndfôring må appetitten vurderes der og da etter respons til fisken, mens ved automatfôringer må en benytte andre overvåkingsmetoder.

Kveita kan læres til å forbinde rutinene rundt fôring med fôr, men dette vil ta litt tid. Etter en stunds tillæring vil kveita respondere på fôringen og rutinene rundt fôringen ved å komme opp for å spise. Andre forstyrrelser kan skremme fisken. Dette vil variere fra individ til individ, og en bør derfor tilstrebe seg på å forstyrre fisken minst mulig, og spesielt under fôringene. Selve fôringen må også gjennomføres slik at partiklene blir tilgjengelig for all fisken, man må spre fôringen over et større areal, og over tid. Vær oppmerksom på at siden kveite vil ligge på bunnen ved start av fôringen vil det ta litt tid før den reagerer, begynn derfor fôringen litt forsiktig, men øk med en gang fisken reagerer. Gitt at en håndfôrer, og at kveita er tillært dette, da kan man på dager med god sikt og i kar få en rimelig god oversikt over appetitten bare ved å vurdere antall som responderer, og om de angriper fôret aktivt og sluker det med en gang. Tilsvarende vil en se om fisken bare smaker på fôret og deretter spytter det ut. Problemet her er å finjustere mengden fôr som er nødvendig. Problemet er de (mange) dagene hvor en pga. dårlig sikt eller høye tettheter ikke ser hva som skjer i merden. Variasjonen i appetitt kan være stor fra dag til dag, og dette vil i liten grad fanges opp av denne typen fôring. En variant er at man fôrer hovedtyngden av fôret med automater, basert på forventet fôrbehov fra dagen(e) før, for deretter å kontrollere appetitten for hånd en liten stund etter fôringen. Hastigheten på utfôringen må også tilpasses pellet/fiskestørrelse, da man trenger lengre tid på å fôre 7 mm enn 20 mm på lik biomasse. Dette da det er flere pelleter per kg for de små størrelsene av fôr, og det vil derfor ta lengre tid å spise dem.

I karanlegg bør en ha tilgjengelig fôroppsamlere, som bør benyttes for å vurdere fôrbehovet. Vær oppmerksom på at stor fisk har en tendens til å spise store måltider annen eller tredje hver dag, med mindre mellommåltider. Det kan derfor være meget store daglige variasjoner i fôrbehov. Det anbefales som sagt å forstyrre fisken minst mulig før og under fôringen. Ytterligere informasjon om hva som skjer i karene under fôring kan fås ved å benytte videokameraer, men bare hvis det er få og store oversiktlige kar. Det skal likevel nevnes at en har oppnådd godt fôrtilslag og vekst på liten (2-300 g) kveite ved ett enkelt håndfôret måltid daglig. Temaet er ytterligere behandlet under kapittelet Produksjonssystemer.

Enkle fôrsamlere kan lages ved å plassere en sil av finmasket netting eller lignende i avløpet (munken). Silen må være så dyp at avløpet ikke tettes. Siden fôret brytes hurtig ned i slike fôrsamlere, må disse kontrolleres like etter endt fôring (men vær oppmerksom på at det kan ta lang tid før alt fôret kommer ut hvis det er låst inne blant kveite på karbunnen).

Både til kar og merdanlegg finnes det flere kommersielt tilgjengelige systemer for å registrere fôrspill, eller atferdsrespons på fisken, og med muligheter til å starte og avslutte fôringer basert på atferd eller fôrspill. Det vil nok svare seg for de aller fleste å investere i verktøy som gjør det mulig å observere hva som skjer under havflaten eller i karene. En kan tape mye både på å fôre for lite (tapt tilvekst, økt oppholdstid i anlegget) og for mye (fôrspill). Et enkelt hjelpemiddel er undervanns videokamera, med det kan man direkte observere både fiskens atferd ved fôringen, og eventuelt fôrspill. Dette forutsetter at det er noen tilstede ved fôringene.

Atferd under fôring

Kveitas atferd i en fôringssituasjon vil avhenge av hvor sulten fisken er (motivasjon), hvordan den er vant til å få fôret, omgivelsene (tilgjengelig vannhøyde), og om fisken er kjønnsmoden, da spiser den lite.

Tar vi utgangspunkt i en sulten kveite, vil den når den oppfatter at her fôres svømme opp mot overflaten på jakt etter fôret. Den spiser ved å suge inn fôret, og vil ta partikkel for partikkel. Den vil også ta fôr fra overflaten (men med mye feiltreff) eller karbunn, og vil følge etter fôret. Fôrpartikler som legger seg blant kveita på kar/merdbunn vil i liten eller ingen grad bli spist. Etter som kveita blir mett vil den slutte å angripe fôret, selv om den ikke nødvendigvis legger seg på merdbunnen med en gang. Den vil i økende grad bare smake på fôret for deretter å spytte det ut.

En kan lære kveite til å reagere ved å komme opp ved måltidsfôringer. Ved hyppige fôringer i høye tettheter vil bare en del av fisken komme opp, og for en populasjon med kveite vil en ofte oppleve at fisken ikke kommer særlig høyt på jakt etter fôr, den letter bare litt (en meter eller to) fra bunnen. Dette betyr at tiden en har før fôret synker gjennom bunnen er kort, og en har rimelig liten kontroll med hva som skjer uten at en har hjelpemidler til observasjon. For stor kveite taper en lite ved å redusere fôringen til annen hver dag, på mindre kveite bør en nok fôre daglig, men fremdeles med måltider.

Det ser ut til at en stor del aggressiv atferd på liten kveite oppstår i forbindelse med kamp om fôret, og det har derfor vært anbefalt å fôre hyppig for å redusere denne aggresjonen. I et forsøk med sortering av kveite (10-150 g), hvor fisken fikk fôr i overskudd hver halvtime hele døgnet (kontinuerlig lys) endte vi opp med at om lag 30% av fisken hadde øyeskader.

Styrt filét-/slaktekvalitet

Fôrets sammensetning vil gjenspeiles i kveita. En økning av fettinnholdet i fôret gir en økning i tørrstoff på sløyd kveite (fettøkning fra 13 til 33% gir tørrstofføkning fra 27 til 33%), og dette skyldes økt fettinnhold. Som nevnt vil større kveite deponere mer fett langs buk- og ryggfinne, og i hoderegionen. Mer fett i dietten gir da ingen ekstra tilvekst, men en bedre vurdering i smakspanel. Tilsvarende vil en økning i fiskestørrelsen fra 1,8 til 2,4 kg gi en bedre smakelighet.

Revidert: 2005-01-20 11:30:16