Innledning

I dette kapittelet gjennomgås en del sentrale emner som må vurderes når en skal velge hvor en skal plassere oppdrettsanlegg for kveite. Kapittelet inkluderer både land- og merdbaserte anleggstyper.

Hvor du velger å plassere anlegget er kanskje den viktigste avgjørelsen du tar. Velger du en dårlig lokalitet, vil dette høyst sannsynlig medføre økende problemer med sykdommer, tapt tilvekst og dermed dårlig økonomi. Ta derfor ikke lett på denne oppgaven, bruk tid på å studere forholdene, og innhent informasjon fra kart, kommune, lokalkjente og ved selvsyn. Dette kapittelet beskriver i hovedsak de biologiske aspektene ved lokalitetsvalg, og i liten grad de juridiske. Juridiske forhold er behandlet i kapittelet Lover, forskrifter og forvaltning.
Siden vel knapt to områder langs kysten er helt identiske hva angår deres strømforhold, algeoppblomstring etc, vil det i det følgende gås punktvis gjennom momenter en bør ha vurdert før en velger lokalitet.

Miljøkriterier

Oksygen

Tilgjengeligheten av oksygen til fisken er styrt av mengde oksygen tilført via vannstrømmene. Økende vannstrøm gir altså økende tilførsel av oksygen. I tillegg inneholder kaldt vann mer oksygen enn varmt vann. Ved 100% metning inneholder 6°C vann 9,8 mg/l O², men 8,2 mg/l O² ved 14°C. Oksygenmetningen i sjøvannet er normalt over 95%. Forbruk av oksygen under ulike betingelser er beskrevet i kapittelet Miljøkrav. Siden høyest oksygenforbruk er under aktivitet, og under fordøyelse av fôret, da vanligvis 1-3 timer etter fôring, må tilgjengelig oksygen beregnes når det er høyest forbruk kombinert med minst vannstrøm og høyest temperatur.

Tilgjengelig oksygen i anlegget sikres ved å legge anlegget slik at det er god gjennomstrømming i hele anlegget, og at fisketettheten i anlegget er tilpasset tilgjengelig oksygen. Under store algeoppblomstringer kan oksygenmetningen i vannet synke betydelig om natten, når algene forbruker oksygen. Ved lave oksygenverdier ser det ikke ut til at kveite forflytter seg til områder med mer oksygen, og en skal derfor være oppmerksom på at oksygenverdiene kan bli svært lave når det ligger mye fisk samlet på ett sted. Dette kan måles med oksygenmålere.

I landbaserte anlegg må vanninntaket ikke legges i områder hvor det er liten vannutskifting, og en bør ha anledning til å hente inn vann fra dybder hvor det ikke blir problemer med algeoppblomstringer, dvs. noe under den dybden som er belyst. Vannet i landbaserte anlegg bør oksygeneres for å redusere behovet for vanntransport inn i anlegget.

Saltholdighet

For anlegg lokalisert utenfor fjordsystemene, vil saltholdighet trolig aldri bli noe problem. I områder med stor ferskvannsavrenning bør saltholdigheten dokumenteres. Normalt er saltholdigheten i kyststrømmen mellom 33 og 35 ppt. På internettsidene til Havforskningsinstituttet er det tilgjengelig en database over temperatur og saltholdighet for utvalgte stasjoner langs kysten.

Temperatur

Den beste temperaturen for vekst ligger antagelig rundt 14°C for liten (100 gram) fisk, men synker til rundt eller under 10°C for fisk nærmere 4 kilo. Anlegget må plasseres slik at høyeste sommertemperatur og laveste vintertemperatur ikke medfører dødelighet for fisken. Temperaturen i kyststrømmen gir en grov skisse av forventet temperatur, men denne vil påvirkes av andre forhold, eksempelvis ferskvannslag (i fjorder). Det anbefales derfor på det sterkeste å undersøke temperaturforholdene der anlegget er tenkt plassert. Man bør også i den grad det er mulig velge områder med best mulig temperatur flest mulig måneder i året. Temperatur har effekt både på overlevelse og vekst, men også på sykdomsutbrudd. Større fisk ser ut til å tolerere lavere temperatur enn mindre, og veksten blir ikke like påvirket som på liten fisk. Men generelt, temperaturer under 0°C er dødelig, tilsvarende er temperaturer over 19-20°C dødelig for stor kveite. Selv om man i liten grad kan påvirke temperaturen i sjøanlegget, kan en forhindre de største variasjonene ved å gi fisken anledning til å stå dypere, en må derfor plassere anlegget slik at det er dypt nok til at en kan senke merdene eller kan ha dype merder. Unngå gruntvannsområder som hurtig varmes opp og kjøles ned. En bør nok vurdere å ha dype merder slik at fisken ikke trenger å oppholde seg i de øvre lagene, der er temperaturvariasjonen betydelig større. Det har vist seg at stabile temperaturer er viktig for en god vekst, appetitten synker ved temperaturendringer.

Ved temperaturer som nærmer seg toleransegrensene skal en ikke håndtere fisken (sortering, merdskifte eller lignende), og den bør ikke fôres.

Isdannelse

Inne i fjorder med lite vannutskifting og/eller mye ferskvannsavrenning kan det oppstå problemer med isdannelse. Ferskvannet som tilføres fjordene om vinteren kan være svært kaldt, og vil legge seg som et lokk over det varmere saltvannet. Da dette laget er i kontakt med luft, kan det fryse. De største problemene med isdannelse er de skadene isen kan påføre anleggene, med mulig rømming som resultat. Selve isdekket medfører ikke noen problemer for kveite da den ikke har behov for å snappe luft slik som laksefisk.

Sol

Kveita blir solbrent, sommertid (vår-høst) skal derfor kveitemerder og kar utendørs ha lysreduserende dekknot. Vi har god erfaring med å benytte ei dekknot som reduserer lyset med 70%. Nota kan ligge på hele året, men må festes svært godt da den fanger mye vind.

Nedbør

Skader ikke fisken.

Bølger

Alle anlegg har en begrensing i hvilke fysiske påkjenninger det tåler, grensene vil variere for type anlegg, og informasjon om det enkelte anleggkonsept må innhentes fra leverandør. Det stilles forøvrig krav til teknisk standard på anleggene (jfr.kapittelet Lover, forskrifter og forvaltning). For anlegg hvor merden henger i anlegget vil alle bølgebevegelser forplante seg nedover til bunnen hvor kveita skal ligge. Noe av bevegelsen vil tas opp av notveggene. Med høye bølger, eller hurtige bølgebevegelser, vil fisken ikke ligge på bunnen. Tilsvarende gjelder for eventuelle hyllesystemer i merdene. Dette kan motvirkes enten ved å plassere anlegget i ly for de store bølgene (men med god vannutskifting), eller ha anlegg hvor bølgebevegelsene ikke blir forplantet til bunnen. Bølgene forplanter seg nedover i sjøen, og i store bølger ser det ut til at kveita mistrives, kanskje blir den faktisk sjøsyk, og det har blitt hevdet at kveita kan gulpe opp maten i dårlig vær. Foreløpig ser det derfor ut til at det kan være en fordel å unngå områder med mye bølger.

Algeoppblomstring

I år med store algeoppblomstringer kan dette medføre problemer for fisken, både fordi enkelte algearter er giftige/giftproduserende, at de skaper sår og hudirritasjoner, eller legger seg på gjellene, og fordi algene forbruker oksygen om natten. Man må være forberedt på at merdene må senkes for å unngå de øverste lagene. Med store oppblomstringer kan man også bli nødt til å flytte hele anlegget. Problemene med algeoppblomstringer kan reduseres ved å unngå å plassere anlegget i områder med mye næring, grunne terskelfjorder, stillestående bukter/bakevjer. Lokalkjente kan kanskje gi informasjon om dette. På nettstedet http://algeinfo.imr.no/ finnes en ukentlig oversikt over algeoppblomstringer.

Hydrografiske forhold

I overflaten langs kysten av Norge er det kyststrømmen som dominerer, dens dominans avtar jo lengre nord i landet vi kommer. Denne strømmen går langs kysten, vanntransporten er i overflaten nord-østover. Sett fra munningen, transporteres vannet innover i en fjord på dens høyre side, utover på dens venstre. Det anbefales å studere sjøkart for å få kjennskap til strømmen og tidevann der du kan tenke deg å plassere anlegget.

Anlegget må plasseres slik at strøm transporterer bort avfallstoffer fra anlegget (fôrspill og feces). Det er derfor en fordel at det er dypt under anlegget. Det er viktig at det er en god strøm gjennom anlegget, og langs bunnen. En god strøm vil sikre at avfallstoffer fra anlegget spres, og ikke samler seg opp under anlegget. Bunntopografien bør være jevn under anlegget, groper eller renner vil medføre reduserte strømmer, og er ikke gunstig. Det er bare en fordel om bunnen heller og er jevn, dette gir bedre spredning av avfallstoffene. Bunnens topografi er mindre viktig ved økende dyp under merdene. Kveite har ikke problemer med å tåle en del strøm, og strømmen langs bunnen bør være 3-5 cm/s, det bør ikke være lange strømfrie perioder, og det er bare en fordel om det periodevis er sterkere strøm. Strømhastigheten i overflaten kan måles med et strømkors, lengre nedover trengs det nok elektroniske apparater. Du kan får et inntrykk av hvor strømeksponert området er ved å studere kornstørrelsen på bunnen, den bør ligge over 0,3 mm, helst enda større. Dette kan studeres på sjøkart.

Strømmen er viktig da det er den som skal bringe rent, nytt vann til fisken i anlegget. Derfor må du unngå områder med liten vannutskifting. Unngå områder med bakevjer, her vil avfall og sykdomsagens og parasitter oppkonsentreres. Unngå områder med meget lite strøm og liten dybde under anlegget, du ønsker jo å få transportert bort avfall (fôrrester, feces), slik at kveita alltid har rent, friskt vann. Du må også være oppmerksom på at tettheten du kan ha i anlegget avhenger av hvor mye oksygen vannet tilfører, da målt når det er minst strøm og høyest temperatur.

Anlegget bør plasseres i forhold til dominerende strøm slik at vannhastigheten tapes minst mulig. Vannhastigheten reduseres for hver gang den passerer en notvegg. Blir vannet bremset opp, vil utskifting av vannet i merdene foregå ved vertikal konveksjon, og det betyr gjennom bunnveggen og oppover, eller motsatt. Dette er ikke gunstig.

Man må unngå områder med biologisk belastning (dvs. kloakk, utslipp fra fabrikker o.l.). Selv om man ikke kan måle effekter av kjente utslipp, skal en være oppmerksom på at selv meget små mengder kan oppkonsentreres i fisken, og at utslippsmengdene og innhold kan variere betydelig. Det er best å være føre var.

Vanninntak til landanlegg

Her gjelder også i høyeste grad at man skal være oppmerksom på hvordan strømforholdene er der man vurderer å legge vanninntaket. Strømbildet på overflaten og i dypet er ikke likt. Man må unngå inntak fra bassenger med stagnerende vann, med utslipp fra fabrikker eller rensestasjoner. Helst bør inntaket ligge dypt, i områder med stabil god strøm.

Temperaturprofilen endrer seg med dypet, hvordan denne endrer seg er helt avhengig av bunnforhold, strømmer og temperatursjikt. Ofte er det slik at hvor man legger inntaket blir et kompromiss mellom de økonomiske kostnadene ved å legge vannledningen, og hvor det er best å legge denne. I regnestykket bør man se litt langsiktig på sparte kostnader ved temperaturreguleringer om man ønsker det (oftest oppvarming av vannet), og tilvekst til fisken (oppholdstid i anlegget). Vanninntaket bør plasseres slik at det gir høyest mulig temperatur flest måneder i året, samtidig som inntaket er under den belyste sonen (kravene til filtrering og behandling av vannet blir mindre).

Om vinteren er vannet i dypet varmere enn i overflaten, mens om sommeren og høsten er forholdet motsatt. Figuren nedenfor viser temperaturprofilen ved Austevoll havbruksstasjon i dypene 0,5, 5 og 55 meter, men er bare et eksempel på forholdene.

Figur 1: Gjennomsnittlige temperaturer i 3 dyp i perioden 1978 til 1998 ved Austevoll havbruksstasjon. Temperaturene blir mer stabile med økende dyp. Selv om det ikke kommer så tydelig frem her, er de daglige fluktuasjonene i temperaturene langt større på 0,5 m dyp enn 5 m dyp.

Revidert: 2005-01-20 10:51:54