Innledning

Weaning - Tilvenning til tørrfôr (- eller avvenning fra morsmelk - som weaning egentlig betyr), har alltid vært problematisk i forbindelse med produksjon av marine yngel. Kveita har i denne sammenhengen vist seg å være svært konservativ og som ugjerne endrer et etablert kosthold. Forbedrete metoder, økt kunnskap og bedre fôr, bidrar imidlertid til en stadig fremgang i overlevelse gjennom tilvenning til tørrfôr. Alle yngelprodusenter har "sin" metode som avviker mer eller mindre fra det som beskrives i dette kapittelet. Bli derfor ikke forbauset om du møter sterke meninger på dette punktet…Dette kapittelet vil derfor mer bære preg av en diskusjon enn en manual.

Fôrtyper

Det har i løpet av de senere årene blitt lagt betydelig innsats på å utvikle et formulert fôr som yngelen både aksepterer, og som tilfredsstiller kveitas ernæringsmessige krav. Sannsynligvis vil man snart se ytterligere forbedrede produkter fra de ulike fôrprodusentene. I dag finnes det formulerte fôr fra flere produsenter som tilfredsstiller begge de nevnte kravene. På grunn av den raske utviklingen er det ikke mulig å anbefale spesielle typer eller fabrikater.

Når bør yngelen tilvennes tørrfôr?

En av de store kostnadene i yngelproduksjon av kveite er levendefôr (Artemia). I tillegg til å ha en høy innkjøpspris, krever produksjon av høykvalitets artemia en betydelig arbeidsinnsats. I et middels yngelanlegg vil produksjon og utfôring av Artemia kreve mesteparten av en person. I tillegg kommer den store ulempen med at Artemia ikke ser forskjell på røde og sorte dager i kalenderen. Produksjon av levendefôr innebærer alltid en viss risiko. Kulturer kan "krasje", harsk anriking kan gjøre Artemia giftig, strømmen kan gå etc... Det er derfor ønskelig å tilvenne yngelen til tørrfôr så tidlig som mulig. Formulert fôr kan oppbevares, taes fram etter behov, fôres fra automater etc.

Det har likevel vist seg at man i praksis oppnår de beste resultatene dersom man lar yngelen oppnå en viss størrelse før den tilbys tørrfôr. I praksis vil dette si at man venter til yngelen har mer enn 0,1 gram tørrvekt, og ofte ligger flatt på bunnen av startfôringstanken. På dette tidspunktet er yngelen godt inne i metamorfosen. Den har "baby-pigmentering" og øyevandringen er nesten ferdig. Normalt vil kveite kunne oppnå denne vekten på ca 25 til 30 dager etter startfôring. I dette "tidlig-metamorfose" stadiet har yngelen en avrundet form, og pigmenteringen er diffus. Dette til forskjell fra en ferdig metamorfosert yngel der kroppen er langstrakt og pilformet, og pigmenteringen er markert og kraftig. Selve fargene kan variere fra gruppe til gruppe, og vil ikke gi noen indikasjon på stadium.

Cofeeding?

Enkelte oppdrettere sverger til en metode som på godt norsk kalles cofeeding. Dette går ut på at man i en kortere eller lengre overgangsfase tilbyr yngelen både tørrfôr og det aktuelle levendefôret. Som regel vil man finne at yngelen kun spiser levendefôr, og at tørrfôret bare bidrar til dårlig karhygiene. Dersom yngelen har oppnådd riktig størrelse i løpet av riktig tid, vil direkte overgang til tørrfôr gå helt fint. Det kan likevel hende at yngelen trenger en dag eller to for å bli sulten nok til å begynne å ta tørrfôret. Ha derfor en porsjon is i magen første gang dette utføres. Dersom motet svikter, vil man sitte igjen med langsomtvoksende yngel som krever stor innsats i form av artemiaproduksjon

Metoder for tilvenning

De vanligste metodene:
1) Tilvenning i Lengdestrømsrenner (LSR)
2) Tilvenning direkte i startfôringskarene
3) Tilvenning i spesialiserte yngelkar

1. Lengdestrømsrenner (LSR)

Prinsippet med bruk av LSR er følgende: 1) Ensrettet (unidireksjonal) vannstrøm. Man vil med den rette vanntilførselen kunne oppnå god sjølrensing. 2) Lav vannstand. Yngelen blir "tvunget" til å bunnslå (legge seg flat på bunnen) selv før den normalt er stor nok. Det finnes i dag flere produsenter som benytter LSR som standard. Renner er kommersielt tilgjengelig i ulike utforminger og størrelser. Man kan imidlertid uten problemer "bygge om" klekkerenner for lakseegg for en billig penge. Vær oppmerksom på at renner skal monteres i vater (ingen helling mot avløp!)

Vanntilførsel i LSR

For å oppnå den ønskede effekten av vannflow i LSR må vanntransporten nedover systemet være jevn uten bakevjer. For å oppnå dette bør bredden av rennen være liten i forhold til lengden (mindre enn 1/5 av lengden), samtidlig som man bør unngå punkttilførsel av vann i rennens øvre del. Vannet tilføres best ved hjelp av et T-rør med flere åpninger (se fig) For å oppnå ytterligere jevn vannbevegelse kan man la vannet passere en vertikal rist i rennens øvre del (A). Likeledes monteres en rist i rennens avløps-ende for å unngå punktavsug. Øvre rist kan om ønskelig fjernes etter hvert som yngelen vokser. Nedre rist kan om mulig skiftes ut med en rist med større hull for forbedret rensing av overskuddsfôr. Typiske hulldiametre for øvre og nedre rist er 2 og 2 - 6mm respektivt. Til rister benyttes perforerte PVC plater som kan bestilles hos de fleste større rørhandlere. Platene klippes enkelt til med saks, og settes i med sikaflex for permanent montering, eller i glide-slisser for utskiftbare. Glideslisser kan lages av tynne PVC remser som limes på karveggene og -bunnen.
Det er vanskelig å anslå flow i en LSR. Dersom yngelen er liten og svak må flow reguleres slik at den ikke drar med seg yngelen ned mot den nederste risten. Slike situasjoner vil gi dårlig selvrensing, og bør unngås. For å være sikker på at vanntilførselen er tilstrekkelig til å gi nok oksygen i vannet, måles oksygeninnholdet i avløpsvannet bak nedre sil.

FIG 1 Prinsippet for lengdestrømsrenne. Se teksten for forklaring.

Fôring i LSR

Etter at yngelen er flyttet over til LSR, kan man fortsette å fôre Artemia en periode for å lette overgangen til de nye omgivelsene. Det er imidlertid tvilsomt om dette virker positivt på overgangen til tørrfôr, da hovedfraksjonen av fisken i slike situasjoner velger å spise kun Artemia. Ved direkte overgang til tørrfôr er det vanlig at fisken ikke spiser de første 2 dagene.

For at fôret skal få lengst mulig oppholdstid i rennen fôres det normalt i rennens øvre del. Dette er spesielt viktig i situasjoner med stor vannhastighet. Fôret tilføres med automat, selv om man i den aller første tiden etter innsett gjerne fôrer manuell for å kontrollere fôropptak og vannhastighet. Under tilvenning skal det fôres ofte og med små mengder. I denne perioden vil mesteparten av fôret forbli uspist, og kan lett føre til uhygieniske forhold i rennen dersom man ikke er påpasselig med røkting. Etter hvert som all yngelen kommer i gang med fôropptak kan fôringene reguleres etter appetitt.

Røkting av LSR

Et godt fungerende system skal være svært lettdrevet. Etter de innledende manøvrene med tilvenning, regulering av flow, innstilling av fôrautomater etc. vil den daglige rutinen bestå i å fylle automater og plukke dødfisk. Dersom åpningene i nedre rist er for små til at alt overskuddsfôr kan passere vil man måtte rengjøre med sifon i ristens fremkant. Likeledes vil det vanligvis bygges opp noe slam på ristens bakside. Dette børstes ned i avløpet med en oppvaskbørste.

2. Tilvenning i startfôringskarene

For å unngå håving og håndtering av yngelen har man i forsøkssammenheng ved flere anledninger tilvendt yngelen direkte i startfôringskaret med godt resultat. Når yngelen er stor nok, dvs ca 0.1 gram tørrvekt, senkes vannstanden i karet til ca 15-20 cm. . Grunnen til at vannstanden skal reduseres er at yngelen lettere legger seg på bunnen (fôropptaket skjer til å begynne med på bunnen), samtidig som vannutskiftingsraten økes (flow/karvolum). Man skal imidlertid være klar over at selv om vannutskiftingsraten øker vil ikke dette i seg selv hjelpe på selvrensingen Vannstrømmen reguleres slik at man får en sirkulær vannbevegelse for å oppnå selvrensing. I begynnelsen vil dette være vanskelig på grunn av at yngelen lett blir tatt av strømmen og ført mot avløpet. I denne perioden må man påregne noe manuelt renhold.

I kar med rensearm vil tilvenning kunne skje uten store problemer. Vannstanden senkes og fôrautomatene monteres. I disse karene er det ikke nødvendig å regulere vannstrømmen, selv om dette ikke er noen ulempe.

3. Tilvenning i egne kar

Dette er den vanligste måten å tilvenne yngel tørrfôr, og henger sammen med bruk av utendørs poseoppdrett. Det er av åpenbare grunner ikke mulig å tørrfôrtilvenne yngel i disse systemene, så når yngelen har nådd rett størrelse overføres de til tilvenningskar som vanligvis er plassert innendørs. Et typeisk yngelkar har lave kanter (lav vannstand), er ca 2x2 meter i bunnareal, og har sentralt avløp med utvendig nivåregulering (munk). Se figur. Disse karene har vist seg svært funksjonelle og gir god oversikt og mulighet for justeringer. Fôrtildeling og rasjoner er som for tilvenning i startfôringskar.

Fig 2 Startfôringskar. A = sentralt avløp, B = utvendig munk, og C = vanntilførsel.

Kombinasjoner

Den kritiske perioden i tilvenning er den første uken etter at tørrfôr er introdusert. De individene som i løpet av denne tiden ikke har begynt å ta til seg fôr vil sannsynligvis dø. Etter denne initiale fasen kan man med forsiktighet flytte yngelen til andre systemer uten for stor risiko. Dette innebærer at man i et "normalt" intensivoppdrett kan foreta selv tilvenningen i startfôringskaret, for deretter å flytte yngelen til mer optimale systemer, slik som LSR eller dedikerte yngelkar.

Vurdering av metodene

Dette avsnittet er forfatterens personlige synspunkter og erfaringer med bruk av ulike kartyper, og må ikke oppfattes som rådende blant oppdrettere.

I de tilfeller der man har yngel som har vist god og hurtig vekst fram til metamorfose, er det uviktig hvilket system man velger for tørrfôrtilvenning. Det kan synes som en fordel å unngå å flytte fisken før den er tilvendt tørrfôr (les: ferdig metamorfosert). Dersom man benytter kan uten automatisk rengjøring, vil man likevel som regel ha behov for å bytte kar på grunn av generell hygiene.

Valg av metode vil være avhengig av flere faktorer. Dersom plass er mangelvare, vil LSR være hensiktsmessige. Disse kan med letthet stables i høyden, og det effektive oppdrettsarealet kan sålede økes. Et LSR-system vil kunne bygges kompakt med felles avløp og vanntilførsel til flere kar.

Dersom man disponerer areal bør man imidlertid velge karsystemer. Grunnen til dette ligger først og fremst i at rennene ikke fungerer bra for mindre robuste grupper. Dessuten er sikkerheten i forbindelse med vannstopp svært lav. En renne lar seg vanskelig oksygenere, og det stagnante volumet i en renne vil i løpet av svært kort tid bli utarmet på oksygen.

Dersom man har kar med automatisk rensing trenger man ikke egne yngelkar, med mindre man har behov for startfôringskarene til nye grupper. I slike tilfeller flytter man yngelen etter ca 2 uker over i større yngelkar.

Dersom man ikke har automatisk rensing i startfôringskarene: SKAFF DET!

Revidert: 2005-01-20 11:01:04